Klønete kjønnskvotering ved UiB

Likestilling mellom kjønnene er et viktig ideal for Universitetet i Bergen, og også innen studentpolitikken blir det tatt grep for å sikre balansert representasjon av begge kjønn. Så langt er alt vel, men når det kommer til den praktiske gjennomføringen gjør studentpolitikerne noen vesentlige feil. Studentene har nylig valgt sine representanter til Universitetsstyret, men bare én av velgernes to favoritter kan ta sete rundt rektors bord. Bjørn-Anders Hind vant valget med 483 stemmer, og Peter Hatlebakk kapret andreplassen med 403 stemmer. Likevel er det Hanne Kvilhaugsvik med 317 stemmer som følger Bjørn-Anders Hind inn i Universitetsstyret. Peter Hatlebakk ble nemlig kjønnskvotert ut av styret. Nå ser det ikke ut til at Hatlebakk tar hendelsen ille opp, men Kvilhaugsvik reagerer, og i Studvest kan vi lese at hun «raser mot kjønnskvotering». Poenget med et slikt valg er at velgerne skal bestemme hvem som skal sitte i styret. Det er ikke demokratisk å skyve studentenes valgresultat til side, sier hun. Hun peker på et vesentlig poeng: Det blir unektelig noe sært å la velgerne si sitt, for så å justere resultatet i etterkant. Det passer ikke i et demokrati.

Jeg har brukt mye tid på å studere hvorfor menn fortsetter å dominere folkevalgte forsamlinger, og hvilke tiltak som blir satt inn for å balansere kjønnsfordelingen. Bruk av kvoter er et hyppig valgt tiltak, og mye tyder på at kvotene har en positiv effekt. Kvoter kan komme i ulike former, men i Europa er vi nok mest vant til kvoter i form av krav til kandidatlister. Enten som et krav som er nedfelt i lovverket og som gjelder for alle partier (legale kvoter), eller som et frivillig krav partier selv tar initiativ til (frivillige kvoter).

I studentpolitikken har det vært vanlig med krav til representasjon av begge kjønn på valglistene, mens en i tillegg har stilt krav til listenes gruppesammensetning. Det siste førte for eksempel til at jeg ble kjønnskvotert ut av Studentrådet (forløperen til Studentparlamentet) etter valget i 2006. Miljølisten, som jeg var del av, fikk inn to representanter, og jeg hadde blitt stemt oppover på listen slik at jeg lå an til et sete i Studentrådet etter at velgerne hadde sagt sin mening. Så grep valgstyret inn og tok meg ut av Studentrådet for at Miljølisten skulle bli representert av én kvinne og én mann fremfor to menn. Samtidig ble Senterpartiets liste også klusset med for å hindre at de ble representert av to kvinner. Når slikt skjer, kan en spørre seg hvorfor velgerne i det hele får mulighet til å justere listene. Det er rimelig sært å drive med kjønnskvotering etter at velgerne har stemt.

Jeg har sett på mange kvoteringsordninger, men det er bare i studentpolitikken kvotering etter valget forekommer. Det nærmeste eksempelet jeg kommer på fra mine studier er det tsjekkiske sosialdemokratiske partiet, som i sin nominasjonsprosess har hatt en regel om at i tilfeller der kvinneandelen på listen blir for lav, blir kvinnelige kandidater lagt til i etterkant. Det har fått som følge at kvinner taper terreng i den vanlige nominasjonen, fordi de uansett skal bli lagt til etterpå. Noe av det samme kan skje i studentpolitikken.

Valget til Universitetsstyret er dog noe annerledes, i og med at det ikke er listevalg, men personvalg. Det skal velges to representanter, og det skal være én kvinne og én mann. Det minner om en kvoteringsordning som er vanligere i afrikanske og arabiske stater, nemlig bruken av reserverte seter for kvinner eller andre grupper en vil sikre en sterkere representasjon. Det er ikke noe galt i å bruke reserverte seter som virkemiddel, men da må det gjøres på en skikkelig måte. Jeg støtter min kollega Terje Knutsens forslag om å ha parallelle valg fremfor å justere valget i etterkant. Ofte har reserverte seter blitt fylt gjennom utnevnelser fremfor valg, men i land som Uganda og Rwanda blir reserverte seter og demokratiske valg kombinert. Når velgerne i disse to landene går til valgurnene, har de en ekstra stemmeseddel i tillegg til den vanlige stemmeseddelen. Den ekstra stemmeseddelen inneholder kun kvinnelige kandidater, og i hvert valgdistrikt blir det valgt inn en kvinne på bakgrunn av disse kvinnesedlene. Når kvinner i tillegg vinner representasjon via den vanlige stemmeseddelen, er det ikke overraskende at Rwanda har verdens høyeste kvinneandel i noe nasjonalt parlament. Studentpolitikken har noe å lære av Rwanda og Uganda. Ikke fordi Universitetet trenger en egen kvinneseddel i tillegg til det ordinære valget av kvinner og menn, men fordi reserverte seter krever en tilpasset valgordning, og fordi kvoteringsgrep må slå inn før valget, ikke etterpå.

Mitt forslag er at neste gang studentene skal velge sine representanter til Universitetsstyret, får de to stemmer, og blir presentert for to kandidatlister; én kvinneliste og én manneliste. Slik får studentene mulighet til å påvirke både hvilken kvinne og hvilken mann som skal representere dem, og slipper å ta stilling til om det er verdt å bruke stemmen på en kandidat som kan bli kvotert inn, fremfor å bruke stemmen til å avgjøre hvem som skal vinne valget. Dermed får alle velgere mulighet til å avgjøre hvilke to kandidater som skal tale deres sak i Universitetets høyeste organ. Når det uansett er bestemt at studentene skal bli representert av én kvinne og én mann, er det ganske meningsløst å late som om de kvinnelige og mannlige kandidatene konkurrerer mot hverandre. Parallelle valg vil derimot sikre økt legitimitet for dem som blir valgt, og være langt ærligere overfor velgerne. Dagens klønete kvoteringsordning er en gavepakke til dem som er prinsipielle motstandere av kvotering.

Kvotering kan absolutt være et viktig likestillingspolitisk virkemiddel, og gir generelt en positiv effekt, men føringene må legges inn i forkant av valget. Når velgerne har stemt, bør deres avgjørelse bli stående. Min oppfordring til studentpolitikerne er klar: Slutt å klusse med valgresultatet i etterkant.