Mitt fag og dagens utfordringer

Juss er ikke det fagområdet som får mest direkte oppmerksomhet i media, ofte fordi det ligger i bakgrunnen for mange av de politiske og økonomiske problemstillinger som oppstår i det daglige. Noen ganger kommer det likevel i front, og da kan det oppstå kollisjoner mellom jussen som fag og den allmenne rettsoppfatningen.

Mye er sagt, og mye skal ennå bli sagt om 22.7.2011. Fra et rettslig ståsted reiser hendelsene en hel del utfordringer. Med denne dagen som bakgrunn skal noen av jussens utfordringer eksemplifiseres og drøftes i det følgende.

I dagene og ukene etter 22.7 oppstod det en debatt om straffenivået i Norge. Den alminnelige rettsoppfatningen fremstod som klar; gjerningsmannen fortjener lang straff. Dette fremstår umiddelbart som en helt naturlig reaksjon etter en hendelse som skapte sjokk og vantro i det norske samfunnet. I denne debatten danner jussen grunnlaget, og er helt sentral for forståelsen av de problemstillinger som oppstår.

For forsettlig drap er høyeste mulig straffeutmåling 21 år, mens gjennomsnittet ligger nærmere 10. For mange er det en vanskelig tanke at gjerningsmannen kan gå fri i Bergens gater om 18-19 år. Likevel er det da viktig å se til årsakene for hvorfor man straffer. Det er helt grunnleggende at gjerningsmannen har utført en handling som han kan bebreides for. I Norge er dette svært viktig. Typisk for rettssystem som opererer med mye høyere strafferammer, er at de i større grad har fjernet seg fra dette, og over til å betrakte den straffbare handling fra et mer objektivt ståsted. Ser en objektivt på handlingen hvor 77 menneskeliv gikk tapt er det enkelt å forsvare lang straff, til og med livstidsstraff. Går en over til den subjektive bebreidelse blir det ikke like lett å forklare en slik straffelengde, all den tid, 21 år i fengsel, utgjør over en fjerdedel av et gjennomsnittlig menneskeliv.

Et annet viktig hensyn bak straff har i Norge de siste tiår vært rehabilitering. Dette kan ses i sammenheng med den generelle åpenheten det norske samfunnet har tilstrebet, og som gjerningsmannen 22.7 så brutalt utnyttet. Samfunnet og individet tjener mer på rehabilitering enn lange fengselsstraffer. Desto lenger en fengselsstraff er, desto vanskeligere er det for den straffedømte å bidra positivt i samfunnet senere. Rehabiliteringshensynet forutsetter nettopp at gjerningsmannen får en ny sjanse. At det ofte går galt er prisen en betaler for at ønsket om å hjelpe, står overordnet sterkere enn ønsket om å straffe.

Rehabiliteringshensynet ble, og kommer til å bli, satt i søkelyset etter en slik ekstrem hendelse. Den strafferettslige teori har hatt lite fokus på å øke strafferammene i Norge nevneverdig, og enda mindre på å styrke hevntanken i strafferettspleien. Etter denne hendelsen blir det interessant å se om dette endres, eller om det argumenteres enda sterkere for opprettholdelsen av de tanker som nå ligger til grunn. Uansett blir den juridiske litteratur, som igjen påvirker den praktiske rettsutøvelse, svært viktig for å få frem de ulike hensyn og argumenter på hver side. Det påhviler derfor et stort ansvar for det juridiske fagmiljø i Norge i årene fremover.

Juss er et gammelt fag, og så lenge et samfunn har eksistert, har en hatt behov for rettsregler i en eller annen form. Likevel er det ikke slik at samfunnet er blitt organisert som følge av jussen, det er jussen som er kommet som følge av samfunnet. Mer presist betyr det at rettsreglene må følge samfunnsutviklingen for å bevare sin legitimitet. Likevel har vi i dag kommet så langt at dette ikke trenger å være en absolutt regel, noen ganger er det hensiktsmessig at endringer i rettsregler blir holdt igjen. Særlig gjelder dette når ønsket om endring kan spores tilbake til sjokkerende enkelthendelser. Utfordringen til jussen som fag er å legge grunnlaget til en helhetlig og konstruktiv debatt om straffenivået. Debatt er sunt, men det er avgjørende at den hviler på et faglig fundament. Kun da får folket, og de folkevalgte politikerne, et godt nok grunnlag for å foreta en veloverveid beslutning om et svært viktig samfunnsspørsmål.

En annen sentral utfordring for faget som en har sett i forbindelse med 22.7 er advokatens rolle. Advokaten er en sentral og viktig aktør for å opprettholde rettssikkerheten for den alminnelige borger. Helt sentralt for advokaten er at han ikke skal forsvare klientens handlinger, men klientens interesser. Særlig i forbindelse med alvorlige saker er denne grensen viktig. Dersom den overtres får det ikke bare konsekvenser i den konkrete sak, men det får konsekvenser for advokatstanden, og jussen som sådan.

Skal borgerne ha tiltro til jussen som fagdisiplin, og advokatens rolle som utøver og varetaker av denne må han eller hun være tydelig og forsiktig med hvordan en opptrer offentlig. Dersom det gis inntrykk av at handlingen forsvares, og rettsvitenskapen brukes for å legitimere dette vil det raskt oppstå spenninger. Andenæs uttrykte om rettergangen at det ikke er nok at den er betryggende, det er også viktig at folk stoler på at dette er tilfelle. Dette gjelder generelt. Får samfunnet et inntrykk av at jussen som fagdisiplin brukes til å forsvare disse handlingene, så er det mye vanskeligere å bygge opp igjen tilliten, enn det var å bryte den ned. Samtidig er det og viktig at dette ikke er til hinder for at gjerningsmannen får en rettferdig behandling. Han, som alle andre, har rett til å nyte godt av de grunnleggende juridiske rettigheter i den norske rettsstaten.

Advokatene står overfor en kontinuerlig utfordring i saken som nå pågår, men i motsetning til straffenivådebatten er den ikke kommet på spissen så langt. En av årsakene til dette kan være at advokatene i saken har opptrådt korrekt, og ikke forsøkt å forsvare gjerningsmannens handlinger som sådan via juridiske argumenter.

Jussen står overfor mange utfordringer i et samfunn som endres raskt. Avgjørende for hvordan dette går er hvordan juridiske utøvere fremstår og forvalter sin posisjon som bærer av faget. Enten det nå er tale om juridiske forfattere, advokater eller saksbehandlere er det sentralt at faget forvaltes med stolthet og ydmykhet.