Studenters bevissthet om egen nytteverdi

Som HF- eller SV-student opplever man ofte at verken en selv, professorer eller næringsliv kan sette fingeren på hvilke kvaliteter du besitter etter endt studietid. De mange utsiktene i etterkant er allikevel vel og bra. Vi ønsker de mulighetene de vide studiene gir oss! Det som derimot trenger større fokus er studentenes bevissthet om sin helhetlige kunnskap og hvordan denne kan brukes. Et av de viktigste punktene ved HF- og SV-fag er at man får gode analytiske evner som kan brukes i et utallig mangfold av situasjoner. Slik jeg ser det er problemet at disse analytiske evnene ikke får tilstrekkelig oppmerksomhet i det tidlige stadiet av studiene. Studentene studerer dermed teorien/pensum for å komme seg gjennom semesteret, ikke for å få en større og mer helhetlig forståelse av samfunnet, samfunnsproblemer et cetera.

En av de mange grunnene til at studenter begynner på universitetet er at de ønsker en stor grad av frihet og selvstendighet i studiene. Er det ikke dermed på tide å forvente at studentene klarer å lese pensum på egenhånd? Mange seminarer består av å diskutere og svare på noen spørsmål knyttet opp mot pensum til den spesifikke uken. Jeg oppfatter det som mer aktuelt, samt spennende og givende for studentene, å trekke teorien opp mot aktuelle problemstillinger i samfunnet eller løse oppgaver bedrifter står overfor. Det essensielle her er at man bruker kunnskapen fra flere av de emnene en har tatt, gjerne på forskjellige institutter og kanskje også fakulteter. Jo større diversitet, dess bedre!

En av funksjonene ved dagens seminarer er å få studentene til å samarbeide og diskutere. Dette er et godt og viktig mål, men det må forbedres. Mange ser ikke nytten i seminarene og diskusjonene er relativt tamme. Problemet ligger, etter min mening, i at spørsmålene er umotiverende og krever lite refleksjon. Ved å trekke oppgavene og spørsmålene opp mot aktuelle problemstillinger, kan dette problemet minskes.

For at universitetene skal kunne produsere samfunnsnyttige studenter er det viktig at de tør å utfordre studentene i større grad enn det som blir gjort i dag. Det har ved mange anledninger blitt vist til at elever i grunnskolen trenger både utfordringer og mestring for å lykkes på sitt særegne nivå. Det tror jeg også gjelder universitetsstudentene. En trenger bevisstheten om at en har tilegnet seg en type individuell kunnskap, sin egen base, ikke bare en haug med teorier som er identisk med alle andre en studerer med. Dersom pensum blir aktualisert i større grad, og studentene får jobbe med samfunnsaktuelle problemer, vil det ofte være aktuelt å se en sak fra flere ståsteder. Studentene kunne trekke på hverandres delte, samt individenes særegne, kunnskap. Ved å jobbe på denne måten vil studentene utvikle en bevissthet om sin pensumrelaterte kunnskap og hvordan de kan bruke denne, men også andre kunnskaper som for eksempel lederegenskaper, konfliktløsning og kreativitet.

Til tross for at oppgavene i dette tilfellet kunne vært noe større enn det vi ofte ser i dag, ville det fortsatt være fullt mulig å legge oppgavens hovedfokus på det pensumrelaterte temaet. Den største forskjellen ville være at studentene klarere ville trekke temaet opp mot en større sammenheng. Mange av de samme begrepene og tankeretningene vil fortsatt kunne brukes i en aktualisert oppgave. En kan for eksempel be studentene se på et spesielt fenomen hovedsakelig ut ifra en teori, begrep eller liknende. I det store bildet vil studentene få en bedre forståelse av emnet og faget generelt. De vil også være mer kapable til å se nytten i studiet, emnene og de spesifikke teoriene. Grunnet studentenes økte evne til å trekke på både egen og andres mangfoldige kunnskap vil universitetene produsere enda mer samfunnsnyttige personer. På den måten kan studentene selv bli bevisst egne kunnskaper, både faglige og mer sosiale (gjennom diskusjon), og dermed stille sterkere på arbeidsmarkedet. Dette er noe både studentene, universitetene og samfunnet vil tjene på. Det som trengs er noen små, men viktige grep!

Et annet viktig spørsmål for mange studenter og professorer ved HF og SV er hvorfor studentene på disse fakultetene i mange tilfeller viser seg mindre engasjerte og/eller aktive enn ved andre fakulteter. Det snakkes i denne kontekst om mangel på engasjement både i studiene og i studentorganisasjoner (og andre organisasjoner). Dette er et tema jeg mener kan trekkes opp mot studentenes bevissthet i forhold til egen kunnskap. Det grunner i at manges engasjement er et utslag av konkurranse om spesifikke jobber eller felt. Studentene er bevisst denne konkurransen og legger opp studier, og engasjement, etter hvilke mål de har satt seg i arbeidslivet. For mange humanister og samfunnsvitere er det som sagt ofte en større ubevissthet om egen nytte i arbeidslivet, og dermed hva de kan/ønsker å jobbe med. Det fører til at det kan være vanskeligere for studentene å sette seg klare mål og skreddersy grad og CV i henhold til disse (usatte) målene. Dersom man, som en del av studiene, utdanner studentene til å bli bevisst egen helhetlige kunnskap, vil det altså bli lettere å sette seg disse målene. Som et resultat blir flere av studentene mer engasjerte i egne emner, fag og i prosessen om måloppnåelsen på arbeidsmarkedet.

I Danmark kan man allerede se resultater ved deres fokus på humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag opp mot arbeidslivet, og i Sverige er dette arbeidet godt i gang. I sistnevntes tilfelle er det Projekt Athena og deres bidrag «Det humanistiske manifest». Dette er et nasjonalt prosjekt som søker å gjøre studenter mer bevisst sin nytte på arbeidsmarkedet. Et sentralt punkt de trekker frem for å skape denne bevisstheten er å diskutere hva studentene kan bidra med i arbeidsmarkedet på begynnelsen av hvert semester, ut ifra hver enkelt emne, samt fra deres mer generelle humanistiske bakgrunn. Dette er aktuelt for samfunnsvitenskapelige, så godt som humanistiske fag. Er det ikke snart på tide man også i Norge kommer med slike grunnleggende tiltak for å gjøre humanister og samfunnsvitere mer ettertraktede på arbeidsmarkedet?