Trange kår i Utdannings-Norge

Har du noensinne lurt på hvorfor det er så liten plass på forelesningssalen? Hvorfor du må dele pult - og stol - med han svette stavangeristen du er litt skeptisk til? Jo, det skal jeg, i svært lite studentpolitisk, men pedagogisk stil fortelle deg! Og dersom du skulle lure på om du egentlig skal bry deg, noe du absolutt bør spørre deg om, kan jeg si enkelt og greit at visst pokker skal du dét! Dette er en av de grunnleggende årsakene til at norsk høyere utdanning trenger alvorlig hjelp.

For det har seg slik at det er ikke for liten plass, det er bare for mange studenter! Innlysende som dette kan virke, er årsaken litt mer komplisert enn som så.

Det er minst tre problemer ved at det er for mange studenter.

Den første er folk som takker ja til studieplass, men som ikke møter opp til studiestart. Dette er vel det mest innlysende tilfellet der studentene selv faktisk er skyld i egen smørje, men det spiller på de fleste høgskoler og universiteter egentlig ikke så stor rolle. Antallet som ikke møter har det med å ligge på cirka ti prosent, og utdanningsinstitusjonene tar hensyn til det når de sender ut tilbud om studieplass. Så det går i de fleste tilfeller opp i opp.

Den andre grunnen er mer kompleks, og den mest utfordrende. For det er svært få som gjennomfører studiene sine. Faktisk gjennomfører bare femti prosent på den tiden de egentlig skal, av forskjellige grunner. Skolen din bryr seg vel ikke, det blir bare mer tid til hver enkelt student underveis og det er kjempebra for kvaliteten på studiene? Men nei, nesten hele finansieringssystemet er bygget opp rundt at studentene fullfører, og det så raskt som mulig.

De norske utdanningsinstitusjonene får betalt per student som tar studiepoeng, en sum som varierer mellom 30 000 og 120 000 per år etter type studium. Hva fører dette til? At det tas opp flere studenter enn det antallet staten har sagt skal utdannes, fordi det gir ekstra inntekter. En potensielt ond sirkel. For hvem vet hvor mange som slutter fordi de ikke føler at de får den oppfølgingen de har krav på eller behov for, eller rett og slett på grunn av dårlig plass i forelesningssalen?

Sist, men ikke minst: høgskoler og universiteter har som alle andre offentlige institusjoner ekstremt dårlig råd. Jeg vet hva du tenker: Du må spøke, men nei - det gjør jeg ikke. En måte å øke sin inntekt på er ved å «lure» systemet: å ta inn flere studenter enn det er full finansiering til - studenter som da blir en slags ekstrapassasjerer som kun gir 40 prosent inntekt til utdanningsinstitusjonen. Med andre ord ikke noe til ekstra veiledning eller bedre utstyr eller større lesesaler, bare litt mer smør fordelt på langt mer brød. Og stappfulle forelesningssaler.

For å vise det faktiske alvoret i situasjonen må litt mer tall til: En av fire studieplasser i Norge er ikke fullfinansiert. Det vil si at staten ikke betaler tilstrekkelig for 50 000 av 200 000 studenter. Som et skrekkeksempel kan opptaket til økonomi og administrasjonsfag på landsbasis nevnes i samme slengen: 9943 studenter er tilbudt studieplass, mens det egentlig bare finnes 4914 plasser.

Fra et rent økonomisk synspunkt er dette en effektiv og lur måte å drive butikk på, for dette er ekstra inntekt uten spesielt med utgifter. Problemet er bare at her er det utdanning det handler om, og uten tilstrekkelig finansiering forsvinner kvaliteten.