Turnusklemmen – slik kan vi komme oss ut!

Dagens situasjon er uholdbar. Medisinsk turnustjeneste må endres for å kunne opprettholde en tjeneste som på en god måte ivaretar behovene til samfunnet, pasientene og studentene. Men vi i Turnusaksjonen tror ikke en søknadsbasert løsning vil være til det bedre for noen av disse gruppene.

Oppslutningen om Turnusaksjonen er framkommet fra frustrerte medisinstudenter, som siden 2003 har sett at køene til medisinsk turnustjeneste har blitt stadig lengre, uten at man har sett effektive virkemidler bli tatt i bruk for å forhindre dette. Vi mener at Studvest har forstått studentenes frustrasjon, og håper i det lengste at Norsk medisinstudentforening (Nmf) vil lytte til vår konstruktive kritikk, i stedet for å forsvare fastgrodde forestillinger.

Det overveldende søkertallet ved siste trekning har gitt forvaltningen dårlig tid. Helsedepartementet vil nå, etter å ha oppnådd lite eller ingenting siden 2003, iverksette en ny søknadsbasert ordning allerede fra høsten 2012, uten at den er tilstrekkelig konsekvensutredet.

Tilhengerne av den foreslåtte løsningen med søknadsbasert tildeling av turnusplassene mener at utenlandske statsborgere skal diskrimineres bort i søknadsprosessen. Dette fremmes samtidig med at man vil innføre en turnusfordeling som «i størst mogleg grad utelukkar diskriminering og nepotisme» (Bjørg Bakke, Studvest 30. mars). Men man kan naturligvis ikke både diskriminere og samtidig ikke gjøre det. Å basere tilgjengelighet av turnusstillinger på diskriminering framstår som et moral-etisk minefelt, og det er nok i overkant optimistisk å tro at Norge kan få innføre regler som muliggjør diskriminering av statsborgere fra EU/EØS-stater, uten at ESA-domstolen tar affære.

Et annet argument som brukes for en søknadsbasert løsning er at etterspørselen etter turnusplasser er av en slik størrelse at distriktsplassene vil bli dekket uansett i den nye løsningen. Dette er urovekkende, dersom man mener at etterspørselen etter turnusplasser fortsatt skal være større enn antallet plasser tilgjengelig. Da har man oppnådd lite. Mange vil da måtte vente på en turnusstilling man ikke er sikker på å få i det hele tatt. I dag foreligger en garantiordning nedfelt i forskriftsform, noe den nye ordningen ikke vil ha. Det framstår for Turnusaksjonen som underlig at noen vil omfavne en løsning som på dette viktige området åpenbart er til ugunst for studentene.

Et ikke uvesentlig problem med en søknadsbasert ordning er legedekningen i distriktene. Dette tydeliggjøres ved erfaringer fra Sverige, hvor allmenntjänst (AT) tilsvarer norsk turnus. Legene i Sverige velger å utsette sin AT-tjeneste og i stedet ta vikariater i sentrale strøk. Dette medfører at plassene i distriktene enten står tomme eller må fylles gjennom vikarer. Kostnadene for å opprettholde legedekningen blir høye, fagmiljøene forvitrer mens pasienter og kommuneøkonomien blir lidende. Lignende erfaringer gjorde at man i Danmark valgte å gå fra en søknadsbasert til en trekningsbasert løsning. Når Danmark, som er mindre enn Finnmark fylke, ikke klarer å dekke legebehovet i sine distrikt, taler det ikke positivt for legedekningen i distriktene ved innføring av en slik løsning i Norge.

Det er prinsipielt to løsninger på kapasitetsproblemet. Enten øker man tilbudet eller man reduserer etterspørselen. De to står ikke mot hverandre, og en kombinasjon er å foretrekke. Ved å kontrollere denne markedsdynamikken innenfor Norge unngår man arbeidsledige, nyutdannede leger. Det søknadsbaserte systemet som foreslås nå legger til grunn at staten skal regulere tilbudet (antallet plasser), mens man overlater til markedsdynamikken å korrigere etterspørselen (antallet studenter). En slik løsning gir åpenbart ufordelaktige utfall for nyutdannede leger, som vil risikere arbeidsledighet etter studiet, tilsvarende det man ser for nyutdannede politistudenter i dag. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er det også meget ugunstig å forlenge den tid det tar nyutdannede leger å bli spesialister innen sine fagfelt, noe som blir en naturlig konsekvens av økt ventetid.

En mulig løsning er å heve kravene for å søke turnustjeneste. Dersom alle søkere må dokumentere en solid språkkompetanse og kompetanse innenfor rettsmedisin, reseptlære, trygdemedisin og samfunnsmedisin, vil man sitte igjen med mer kompetente søkere enn det som er tilfellet i dag. Rundt 20 turnusleger får årlig underkjent sin tjeneste blant annet på grunn av språk- og kommunikasjonsproblemer. Kandidater som har studert utenfor Norge har redusert kjennskap til norske medisinske fag, noe som medfører at veiledning i turnustjenesten må brukes på disse områdene, i stedet for medisinskfaglige spørsmål. En kompetansehevning innenfor disse feltene vil derfor både heve kvaliteten på legene og bidra til å løse kapasitetsproblemene.

En annen mulig løsning er å øke egenproduksjonen av leger slik at Norge utdanner nok leger til å dekke behovet i Norge, samtidig som man integrerer turnustjenesten i utdannelsen, noe man har gjort i Danmark. Dette vil være tidkrevende, men begge mulighetene illustrerer gode alternativer for å bevare en faglig godt fundamentert turnustjeneste som viderefører fordelene ved dagens trekningsbaserte løsning.

I tillegg til å ivareta distriktenes behov for leger vil en trekningsbasert løsning også tilfredsstille behovene for studenter med barn, studenter med psykisk eller fysisk sykdom, studenter med utenlandsklingende navn og studenter som er kvinner i fertil alder. Alle disse gruppene vil rammes i en eller annen grad av en søknadsbasert løsning. Våre løsningsforslag vil også sørge for at man ikke i samme grad som i dag tiltrekker seg leger fra land som har vesentlig lavere legedekning enn Norge. Ved våre forslag reduseres «brain drain» fra andre EØS-land, noe som er i tråd med nasjonale satsinger for etisk rekruttering av helsepersonell.

Dagens trekningsbaserte løsning er den beste for studentene, og vi synes det er trist at ikke Nmf vil kjempe ved vår side for å beholde den. Vi ser heller ikke nytten av å omfavne det som omtales av våre meningsmotstandere som «bare et rammeverk», før vi i klartekst vet hva dette innebærer. I mellomtiden vil vi kjempe for våre pasienters sikkerhet, for distriktene og for våre kollegaer!