Ubrukelig bachelorgrad?

Hva kan egentlig bachelorgraden brukes til? Hvert år begynner rundt 1600 studenter på et bachelorstudium på Universitetet i Bergen, men langt fra alle vil få muligheten til å gå videre på en mastergrad her. Kunnskapsdepartementet og universitetet tar med andre ord høyde for at mange av oss har en avsluttet utdanning som kvalifiserer for arbeidslivet når vi går ut som bachelorkandidater. Samtidig vet det store flertallet av oss at en går en vanskelig tid i møte om vi satser på søke arbeid med kun en bachelorgrad fra universitetet på CV-en.

Bachelorgraden skulle være en selvstendig utdanning og erstattet candidatus magisterii (bedre kjent som cand.mag.) da den ble innført som en del av Kvalitetsreformen i 2005. En av forskjellene er at med en cand.mag. var en attraktiv på arbeidsmarkedet. Det er vi ikke med en bachelorgrad. Skal vi stille sterkt på arbeidsmarkedet i dag, må vi ha en mastergrad uansett om det er nødvendig for å kvalifisere til arbeidsoppgavene eller ei. Vi kan velge å tro at dette skyldes lite kunnskap blant arbeidsgiverne om hvilken kompetanse en bachelorgrad gir, men det er nærliggende å tro at det skyldes at bachelorgraden ikke er like god som cand.mag.-graden var.

Nylig ble det sendt ut en høring til fakultetene og Studentparlamentet ved UiB som omhandler bachelorgradens struktur. I løpet av neste semester skal blant annet sammensetningen av de frie studiepoengene og størrelsen på bacheloroppgaven diskuteres. Da er det viktig at vi som tar denne graden engasjerer oss i diskusjonen på instituttene, fakultetet og institusjonsnivå. Hva skal vi gjøre for å styrke bachelorgraden?

Hvordan kan vi egentlig forvente at arbeidsgiverne skal ta bachelorgraden seriøst, når verken Kunnskapsdepartementet eller universitetet gjør det? Kvalitetsreformen skulle stille større krav til gjennomføringstid og arbeid gjennom semesteret, til gjengjeld skulle studentene få oppfølging, veiledning og mer skrivetrening i løpet av semesteret. Løftene og undervisningstiltak ble kun delvis innfridd og har for mange til og med blitt reversert de siste årene. Når budsjettsituasjonen på UiB er stram, er seminarer, eksamensformer og innleveringer ofte det første det kuttes i. Utdanningskvaliteten for bachelorstudenter er ikke god nok og hovedproblemet er at det ikke stilles høye nok krav til hva man skal prestere i løpet av en bachelorgrad. Det stilles mer enn nok krav i form av antall sider som skal leses og for noen i antall oppgaver som skal leveres, men de akademiske prestasjonene stilles det lave krav til.

Skal vi stille sterkt på arbeidsmarkedet i dag, må vi ha en mastergrad

Dersom vi ønsker at bachelorgraden skal bli mer respektert, bør vi studenter si fra at vi ønsker høyere krav. En god begynnelse vil være at vi studenter krever en større bacheloroppgave. I dag varierer størrelsen på en bacheloroppgave fra ti poeng til femten poeng, og det er selvsagt nødvendig med noe variasjon mellom fag. Vi studenter burde stille krav om at alle bacheloroppgaver skal være et større, selvstendig arbeid, og være på minst femten studiepoeng, aller helst tredve poeng. En tredvepoengs-oppgave vil virkelig være et løft for bachelorgraden.

Det forsvant et år i laveregradsutdanningen da vi gikk over til bachelorgraden. Er det slik at det var det ekstra året som gjorde cand.mag.-kandidater mer attraktive? Den gamle graden bestod av to grunnfag, et mellomfag og resten frie vekttall. I dagens bachelorgrad er det eneste kravet vi har på UiB, kravet om 90 studiepoeng med spesialisering. Den gamle graden inneholdt med andre ord et helt annet krav til faglig breddekunnskap. Var det den faglige bredden som gjorde cand.mag. mer attraktiv hos abeidsgiverne?

På UiB har vi i dag ingen krav til hvordan vi skal sette sammen de frie studiepoengene i graden vår. Vi har får heller ingen veiledning eller råd om hva vi bør tenke på når vi velger hvordan vi fyller de frie studiepoengene i bachelorgraden. Mange studenter velger å ta flere fag innen det faget en spesialiserer seg i, fordi det virker som en fornuftig ting å gjøre. Det er ingen som forteller oss at bachelorgraden bør inneholde mer enn et fag, at det er her vi skal skaffe oss bred kunnskap. For min egen del fikk jeg høre at det egentlig var samme hva jeg valgte da jeg skulle velge fag for å ta frie studiepoeng. I forslaget som nå er sendt ut på høring foreslås det at det skal innføres et krav til at en må ta minst 30 studiepoeng i et annet fag enn spesialiseringsfaget sitt. Med et slikt krav stiller man både krav til at vi må ha kjennskap til et annet fag enn sitt eget og at en må skaffe seg en viss innsikt i dette faget. I mine øyne vil dette være en god endring for bachelorgraden vår. Det betyr riktignok at vi mister noe av den valgfriheten vi har i dag, men til fordel får en grad med tydeligere kompetanse.

Vi bør gripe muligheten til å gjøre noe med bachelorgraden på UiB. Dersom vi virkelig tar diskusjonen nå kan vi få gjort store endringer på sikt. Ønsker vi egentlig et fjerde år tilbake eller kan vi gjøre de tre årene vi har bra nok? Jeg er sikker på at noe må gjøres og er glad for at vi nå er i gang.