Dyrebare kroner

Mandag 1. november la Velferdstingets (VT) budsjettkomité frem sin innstilling for fordeling av semesteravgiften for 2011. For flere organisasjoner innebar innstillingen ubehagelige overraskelser. Blant annet må Bergensstudentenes Allianseidrettslag (BSI) klare seg med 191.000 kroner mindre enn de søkte om, dersom budsjettkomiteens innstilling følges av VT på budsjettmøtet 15. november.

Budsjettkomiteen har jobbet ut fra en fornuftig målsetting om at pengene skal sikre mest mulig velferd for flest mulig studenter. Hvordan man skal måle dette er selvsagt noe man kan og bør diskutere også utenfor budsjettkomiteen, men det er et åpenbart utgangspunkt. Dessverre er det kun studentorganisasjonene som må under lupen, mens et prestisjeprosjekt som studenthytta i stor grad slipper unna den samme diskusjonen. Hvor mye velferd gir en studenthytte med 20 sengeplasser?

Det er nemlig et paradoks at Bergens studentorganisasjoner hvert år må presentere en eksistensberettigelse for å få støtte for det neste året, mens et intensjonsvedtak om ny studenthytte ble slått gjennom i full forvirring og uten skikkelig klarhet om kostnader og konsekvenser. Lånet på hytta man til slutt valgte er planlagt nedbetalt i løpet av 11 år, og hvem vet hva kostnadene blir etter dette. Studentorganisasjonene, derimot, må hvert år bruke lang tid og store ressurser på å argumentere for videre støtte som skal sikre driften for det kommende året.

Situasjonen gjøres enda mer komplisert ved at budsjettmøtet avholdes i midten av november hvert år. Det betyr at de organisasjonene som kuttes drastisk, har halvannen måned på seg til å justere driften før kalenderen viser et nytt år. En halvannen måned som inneholder både eksamensperiode og juleferie. Det sier seg selv at det gjør det svært vanskelig å planlegge driften under slike forhold, og det er tilnærmet umulig å legge langsiktige planer.

Vi håper derfor at VT ser på hvordan man i større grad kan legge til rette for forutsigbar drift i organisasjonene. Et forslag er å se på hvordan det løses i Trondheim, der noen av organisasjonene hvert år er sikret nødvendige driftsmidler. En lignende løsning bør diskuteres også i Bergen, slik at organisasjonene ikke må leve med kniven på strupen og risikere snarlig død hver eneste høst når VT banker gjennom budsjettene. Dette ville også frigitt store ressurser både i organisasjonene og budsjettkomiteen, og dermed vært en mer effektiv løsning enn dagens. Det er ikke bare organisasjonenes ansvar at ressursene brukes best mulig.