Ikke gi opp

Hva om innvandrere, sosialklienter eller minstepensjonister ble henvist til å bo i telt, fordi det ikke fantes noe sted de kunne bo? Hvordan ville reaksjonene vært? Sist uke meldte noen medier om at flere studenter ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås måtte tilbringe sine første netter på campus i telt. Det fantes ikke noe annet alternativ. Saken forsvant relativt raskt fra medienes søkelys. Vi har sett og hørt det før, det sjokkerer oss ikke.

Her i Bergen sover ingen studenter i telt, men som du kan lese i Studvest denne uken, må enkelte også i år starte studietiden sin på en madrass på Hatleberg studentboliger. Studvest har skrevet den samme saken om studenter på madrass hver august, i årevis. Hvert år er alle er enige om at forholdene bør forbedres, men likevel skjer det ingenting.

Den sittende regjeringen sin politikk har vært å bygge 1000 nye studentboliger på landsbasis i året. Samtidig har Norsk Studentorganisasjon (NSO) som mål at en av fem studenter skal kunne bo i studentbolig, altså en dekningsgrad på 20 prosent. I Bergen er denne for tiden på 12,7 prosent. Ifølge NSO trenger vi over 2000 nye studentboliger for å nå 20 prosent med dagens studenttall, et tall som stadig øker. Vi skjønner alle at det kommer til å koste mye, og det kan virke som en tapt sak å få kontroll over studentenes boligsituasjon.

NSO gir likevel ikke opp. De har nå startet en kampanje, der et av kravene er å øke byggingen til 1500 studentboliger i året. Studentorganisasjonen får støtte i en ny offentlig utredning om norsk boligpolitikk som regjeringen selv har bestilt. Det er gledelig, selv om virkelig forbedring fortsatt synes fjern. Regjeringen kan selvsagt ikke love at de vil følge rådene de får, og om de likevel skulle gjøre det, vil nok de aller fleste av oss være ferdig med studiene lenge før dekningsgraden når 20 prosent.

Vi er derfor rimelig sikre på at det kommer til å bli bruk for SiB sine madrasser neste år også. Likevel oppfordrer vi alle til å signere NSOs kampanje for flere boliger, og gleder oss over at kravet får mer tyngde gjennom utredningen. For hvis vi slutter å kjempe og i det stille aksepterer at noen av oss ikke har en ordentlig plass å bo, vil det i alle fall aldri bli bedre.