Retorikk og politikk

Når man skal bedømme politikere, er det én hovedregel: Bedøm dem utifra hva de gjør, ikke hva de sier. Studvest skriver denne uken om hvordan Norge vanskeliggjør utdanning i Kina, blant annet gjennom mangel på støtte fra Lånekassen, og at utdanning fra Kina ofte ikke blir godkjent i Norge. Nok en gang er det et betydelig misforhold mellom politiske ambisjoner og faktiske tiltak.

Blant annet uttalte næringsminister Trond Giske nylig at man håper at 3000 norske studenter skal ta sin utdanning i Kina, mens de siste tallene viser at 201 nordmenn studerer i landet. Det er ikke så godt å si hvorfor 3000 studenter skulle være det optimale antallet, men det er uansett veldig lite som tyder på at man vil nærme seg tallet med dagens ordninger. Dersom det skal være noe håp om å nå det som etter sigende er et politisk mål, må regjeringen legge til rette for at flere studenter skal se på Kina som et reelt alternativ.

Noe av problemet er at Norge etter Bologna-prosessen har sett seg blind på et utdanningsløp som tilsvarer en treårig bachelorgrad, med en eventuell toårig mastergrad på toppen. Hvis studenter ønsker et utdanningsløp som skiller seg fra dette, møter de straks hindringer. Slike byråkratiske og tungvinte problemstillinger gjør utvilsomt terskelen høyere for studenter som ønsker seg et annet utdanningsløp eller en annen type utdanning enn det vi har i Norge idag. Hovedpoenget med utveksling og utdanning i utlandet må jo nettopp være å få kunnskap om noe fremmed, og da er det vel ikke altfor uvanlig at også utdanningsløpet er annerledes enn her hjemme.

Årsaken til dette kan synes å være politikere som soler seg i vår egen fortreffelighet hva gjelder utdanning og kultur. Det er et drøyt stykke når Kunnskapsdepartementet sier at det «kan bli åpnet for studiestøtte i tilfeller der det dreier seg om utdanning som holder høy kvalitet», som for å antyde at norsk utdanning er noe som setter internasjonal standard. Spor av den samme arrogansen ser man når Tora Aasland leker kulturimperialist og ber Kina innføre mer engelsk i undervisningen – all den tid regjeringen står fast på sin egen språkpolitikk der norsk skal bevares.

Dersom utveksling og utdanning i utlandet skal foregå i flere land enn dem med språk og kultur vi allerede har god kjennskap til, må politikerne sørge for at alternativene fremstår som reelle. Det gjør de ikke i dag.