Å skrive feil og skrivefeil

Det er mulig det bare er meg. Kanskje har jeg lett for å henge meg opp i ting. Likevel tror jeg dette alltid vil stå øverst på listen min over ting å irritere seg over: Folks løsslupne forhold til språk og rettskrivning. Jeg er lei av å lese om «kebab sjapper», «forhåndsregler» og «Kåre`s bilvask». Sannsynligvis like lei som andre er lei av å høre om hvor lei jeg er.

Mitt største problem er muligens at det over hele Norge er satt opp butikk- og veiskilt preget av mer eller mindre grove orddelingsfeil, som gjør at jeg hver eneste dag blir minnet på hvor mye skrivefeil irriterer meg. Til tider kan det virke som om det hele er en eneste stor konspirasjon mot meg personlig, men det tør jeg ikke spekulere på.

Når vi begynner på skolen som barn er det å skrive det aller første vi lærer oss, og vi tar kunnskapen med oss resten av livet. Men etter hvert som årene går, flyttes fokuset vekk fra rettskrivning, og over på meningsinnhold. Det som i utgangspunktet var nybegynnerfeil blir til slutt innøvde feil, og vaner er som kjent vanskelige å vende. Hva gjør man når man ikke lenger har en lærer til å fortelle hva som er rett og galt?

Vår tilstedeværelse på sosiale medier betyr mer enn noensinne. Kari, Ola og Ali Nordmann kan lese statusoppdateringene dine, om det så er på bloggen din, på Twitter eller på Facebook. Alle kan søke deg opp, og danne sitt eget inntrykk av hvem du er. Hvordan du skriver, og hvilke ord du velger å bruke, kan fortelle mye. Derfor skulle man tro de fleste var opptatt av å opprettholde en noenlunde OK fasade, men det har vist seg å være ren ønsketenkning.

Noen vil kanskje mene at skrivefeil ikke betyr noe når det blir skrevet i en uformell setting, men la oss være ærlige: Vi bruker disse plattformene for å eksponere oss selv. Hvorfor vil vi da fremstå som sjuskete og late, ved å vise en hel verden at vi ikke kan og-/å-regelen? Når jeg leser på twitterkontoen til Siv Jensen at det er «supersalg i FrP butikken», tar jeg meg selv i å lure på hvordan en som ikke kan enkel rettskrivning skal kunne klare seg som statsminister i Norge. Og når en facebookvenn spør etter «reise tips til Kroatia», kan han være sikker på at han ikke får noen fra meg.

For hvor mye er det å forlange, egentlig? Er jeg urimelig som ønsker en viss standard, et snev av anstendighet? Rettskrivning virker stadig mindre viktig, og listen over ting å irritere seg over blir stadig lengre. Noe må skje, og helst før irritasjonen går over i fortvilelse.