Ønsket dominoeffekt

De siste ukene har vi vært vitne til «sjasmin-revolusjonen» i Tunisia. Det hele begynte med en grønnsakshandler som hadde blitt trakassert så mye av politiet at han brant seg selv i hjel. Mannen ble en martyr for en generasjon unge, arbeidsledige og sinte tunisiere som hadde sett seg lei av det autoritære regimet og den stadige korrupsjonen i landet. De påfølgende opptøyene ble historiske siden man for første gang så en folkeoppstand velte et arabisk regime.

Litt mot øst, i Egypt, har man en lignende situasjon. Her har Hosni Mubarak sittet med makten siden Anwar Sadat ble skutt og drept i 1981. Drapet på Sadat ga påskudd for å innføre unntakstilstand som gjorde myndighetene i stand til å torturere og fengsle mennesker uten tiltale eller dom under påskudd av at de utgjorde en fare for «nasjonens sikkerhet» eller «offentlig orden». Denne unntakstilstanden har nå vart i snart 30 år. De siste årene har det imidlertid blitt avholdt valg, men uten at noen i opposisjonen har hatt noen reell mulighet til å vinne. Amnesty har dokumentert at kritiske aviser har blitt beslaglagt og ødelagt, mens velgere har blitt trakassert og truet ved valgbodene. Landet kan i beste fall kalles et «kvasidemokrati».

I Egypt er det, i likhet med i Tunisia, misnøye med regimet, den omfattende korrupsjonen og skjevfordelingen av ressursene. At to personer har tent på seg selv i protest, bør også være et varsku om at deler av befolkningen vil ha forandring. Egyptiske myndigheter avviser at landet er truet, men lederen for Den arabiske liga, Amr Moussa, illustrerer likevel alvoret i situasjonen når han uttaler at de arabiske landene må ta lærdom av det som har skjedd i Tunisia.

Det ulmer nemlig også i andre arabiske regimer, som Algerie, Jordan og Yemen, alle med en klar manko på demokratiske rettigheter. Skulle det bryte ut folkeoppstander i disse landene som klarer å tvinge regimene til å gjennomføre demokratiske reformer, ville ingenting vært bedre. Det er nemlig slik demokrati må innføres. Innenfra. Det er befolkningene selv som må stå på barrikadene og kreve demokratiske reformer. Det kan ikke påtvinges land utenfra, slik vi har vært vitne til at har blitt forsøkt andre steder i Midtøsten. Kanskje ser vi spirene til en etterlengtet demokratiseringsbølge i den arabiske verden. Forhåpentligvis vil spirene gro og feie bort «kvasidemokratiene» til fordel for ordentlige og legitime folkestyrer, uten at blod blir spilt.