Angst – den nye pesten

For to år siden veide jeg 15 kilo mindre. Alle så det. For to år siden var livet mitt et mareritt. Ingen sa noe. Ikke til meg. Poenget mitt her er likevel ikke at det på SiBs treningssentre kryr av slike «vellykkede» jenter med 13,5 i BMI, men at beinranglene bare er en brøkdel av alle med spiseforstyrrelser. For ikke å snakke om mentale lidelser generelt. For to uker siden skrev Studvest at 14 prosent av studentene sliter med alvorlige psykiske plager. Dette er bare toppen av isfjellet. Stress, uro og angst, grensene er vage. Samtidig er det bare en av tre som søker hjelp. Er det ikke et paradoks at den mest utsatte befolkningsgruppen er underforbrukere av psykiske helsetjenester, spesielt når de er gratis? Lange ventelister kan umulig være grunn nok.

Jeg tror at tanken på å oppsøke hjelp virker skremmende. Da innrømmer man nemlig at man har et reelt problem. Uroen blir en diagnose, man blir erklært gal. Faktum er at vi alle vil oppleve en eller annen form for angst eller depresjon på et eller annet tidspunkt i livet. Problemet er bare at i et samfunn der folk blogger om hva de skal ha på speltknekkebrødet og tvitrer fra do, er det tabu å ta opp det indre følelseslivet. Flinke jenter og supermenn har det ikke vanskelig. De blir aldri syke. I hvert fall ikke mentalt. Men sannheten er at ikke alle problemer kan løses med en bøtte sjokoladeis. Så hvorfor er vi så redde for å ta opp de vanskelige temaene? Ønsker vi å verne om de det angår, eller er det oss selv vi prøver å beskytte? Så vi skal slippe å ta stilling. Slippe å vedkjenne oss vår egen angst.

Noe har gått fryktelig galt i et samfunn der 20-åringer blir utbrent, og «alle» trenger psykolog. Men ved økt åpenhet vil man kunne normalisere de psykiske lidelsene. Når frykten for å bli dømt avtar, tør man kanskje å sette ord på de vanskelige tankene. Og det er først da man kan gjøre noe med det. Jeg sier ikke at vi skal brette ut innsida av sjela vår til Gud og hvermann. Men at når noen spør om du har det bra, så skal «nei» faktisk være et svaralternativ. Lokalene sprengtes da Studentersamfunnet i januar avholdt foredraget «Alminnelig galskap». Et høyaktuelt tiltak. Vi er modne for mer. Jeg har delt min historie, og sender ballen videre til deg. Spørsmålet er bare: tør du å ta imot?