Asylpolitikk med kvelningsfornemmelser

Kurdiske Rahim Rostami kom til Norge som enslig, mindreårig asylsøker i 2008, med en dom som sa at han var dømt til døden ved steining i Iran. Dommen kvalifiserte ikke til oppholdstillatelse ifølge Utlendingsdirektoratet (UDI), og søknaden ble dermed sendt videre til Utlendingsnemda (UNE), som behandler søknadene som får avslag. UNE tvilte på dødsdommen, og tvilen kom ikke Rostami til gode. Saken var klar: Rostami fikk ikke bli. 9. februar ble han tvangsreturnert til Iran, hvor han nå sitter i det beryktede Evin-fengselet, anklaget for å være en trussel mot rikets sikkerhet. Iran Human Rights sier han er i akutt livsfare.

UNE har den siste tiden blitt kritisert fra flere hold, men ser ut til å møte kritikken med arroganse og fornektelse. Direktør Terje Sjeggestad gir inntrykk av et uklanderlig og ufeilbarlig system når han 8. april sier til Ny Tid at UNE «aldri tar risiko når det gjelder utsendelse av asylsøkere» og hevder han «aldri har sett informasjon om at noen er returnert til forfølgelse ved utsendelse». Videre uttaler han at han «betrakter UNE som en menneskerettighetsorganisasjon».

Med slike uttalelser fremstår Sjeggestad i beste fall som om han har tatt litt for mye Møllers Tran. UNE er et klageorgan i den norske utlendingsforvaltningen, og man trenger ikke være ekspert på norsk asylpolitikk for å se at det ikke har vært menneskerettigheter som har vært førsteprioritet der i det siste. Det finnes nok av grelle eksempler på ofre for en inhuman søknadsbehandling – vi leser om det i avisene og ser det på nyhetene: fem år gamle Sofia og moren som nå skal sendes tilbake til Italia og menneskehandelen de flyktet fra, multihandikappede Dritan Kreshpaj som tvangsreturneres til Albania. Historien om Rostami er dessverre ikke enestående.

Sjeggestad sa følgende til Morgenbladet 25. mars: «(...) vi skal ikke gjøre den feilen å sende noen tilbake til forfølgelse. Andre feil må vi regne med å gjøre, men ikke den.» Hva skjer når nettopp denne feilen, feilen som ikke kunne skje, nå har skjedd? Hvor er den politiske kontrollen? At regjeringen har bedt UNE vurdere saksgangen i Rostamis tilfelle er bra – men å granske seg selv er ikke nok. Behovet for en ekstern, uavhengig granskning og kvalitetssikring av utlendingsforvaltningen er tydelig.

Asylpolitikken i Norge strammes stadig inn. I historien om 19 år gamle Rahim Rostami har selve rettsikkerheten blitt kvalt av lovens lange arm i innstrammingsforsøket. Tidligere medlem i UNE, biskop Ingeborg Midttømme, har uttalt at hun følte hun skrev ut en dødsdom under behandlingen av en asylsøknad der søkeren fikk avslag. I Rostami sitt tilfelle kan det være nettopp dette UNE har gjort.

Det er menneskelig å gjøre feil, og de er mennesker som oss, de som jobber i UNE. Men når feilene som begås gjelder liv og død, er det viktig å innrømme og rette opp for dem.