Den nye vinden

Det er den tiden av året. Høststinget i lufta, sommeren som innbitt sier «hei, kompis, jeg er her fortsatt». Likevel kommer påminnelsene om det motsatte stadig oftere; universitetsmailboksen fylles opp, korrespondansen med Lånekassen øker i frekvens, togbillettene vestover blir dyrere og dyrere, i takt med at vi som etter månedsvis i hus, telt, båt og hytte på den andre siden av fjellet i det lengste utsetter å fastsette avreisedatoen. Sånt koster noen høvdinger den dagen du, akkompagnert av Reiseradioens jingle, trykker «kjøp billett» og i det samme ser sommeren passere i revy.

Oslo S er fylt av høst. Noen drar og noen kommer, men ikke for å feriere, for koffertene er tyngre og sekkene større på denne tiden av året. Valglokalet for forhåndsstemming, strategisk plassert midt i Østbanehallen, peker fremover mot 12. september og bakover mot 22. juli. Menneskestrømmen inn i de gardinbekledde avlukkene er jevn, noe nesten andektig hviler over stemmeurnene og valgsedlene der inne. Sekker skal av, gardiner trekkes for, konvolutter slippes oppi sorte kasser. Sekken på igjen, et kort nikk til valgfunksjonæren, og snart ruller togene ut fra perrongene, i retning Trondheim, Lillehammer, Kristiansand, Bodø.

Bergensbanen er nesten full. NSB Komfort-logoen på veggene inne i kupeen minner om tillegget på kroner 91 som skal gi ekstravagante reisende tilgang til doven kaffe, tabloide aviser og en stikkontakt. Det er stillere her, veggene lysere, benplassen mer generøs. Med jevne mellomrom kommer en messende påminnelse om at Bergen er målet og toget middelet over høyttaleranlegget, og med den også påminnelsen om det helt overordnede - studiestart: semesteravgift, et leiemarked på syre, kollokviegrupper, gummistøvler, eksamen, og langt der fremme – en jobb.

Skog, jorder, motorvei. Åker, hus, eng. Plutselig åpenbarer den seg, etter en lang strekning gjennom sporadisk bebyggelse og tett skog - Tyrifjorden. Den lille, grønne øya langt der ute er, avstanden til tross, så lett gjenkjennelig, og de i utgangspunktet anonyme blomstene som flyter i vannkanten nede ved campingen så synlige. Det blir stille. Knatringen fra tastaturer og papirlyden av aviser opphører mens vi suser forbi disse bildene, som ikke lenger er bilder klistret opp på en avisforside, en skjerm, en nettside, men en helt virkelig øy av stein, sand, jord og trær, akkurat her, rett foran oss.

Det er plutselig sant. Det har skjedd, det som aldri skulle skje, som ingen fantasi kunne mane frem, for hvor skulle det komme fra? De som skulle ha sittet på et tog mot en ukjent by, fregnete og spente, usikre og fulle av forventninger, med fadderuke og IKEA-turer foran seg, forelesninger, øl på en tirsdag, eksamensnerver, øl på en onsdag, tidlige morgener, overforbruk av kaffe, sene morgener, påfølgende løpeturer bort til fakultetet, de er ikke mer.

Den nye vinden bærer ikke bare med seg høst i år. Den må gi oss noe mer. Hva, bestemmer vi om en en knapp måned. Så, fra ettermiddagstoget mellom øst og vest, en motvillig men riktig erkjennelse: Det er greit, Bergen. Vi møtes igjen. Og det føles egentlig ganske fint.