Det gamle «vi»

Det heiter ikkje: eg - no lenger. Heretter heiter det vi.

Vi sa det og skrev det, gikk i tog for det og meldte oss inn i Facebook-grupper som støttet det, twitret om det og leste det. Så var begrepet født; «det nye vi».

Vi, det er alle. Det er kompisen vår, Ibrahim fra Aserbadjan, min venn Mari fra Sveio, samboer Kari fra Østerdalen, Oslo-baserte skolevenninne Sabrina (femti-femti Haugerud-Pakistan) og medstudent Sverre fra Norheimsund. «Vi mot røkla» skulle bli til «røkla er alle», og slik vil debatten løfte samfunnet frem mot noe bedre og tryggere, som ikke rommer terror og hat.

«Mer demokrati» sa statsministeren, og «mer demokrati» sa vi, mens vi løftet roser og potteplanter mot julihimmelen. Så kom august og studieretur, med debatter, arrangementer og møter bugnende av kloke, velutdannede mennesker og enda klokere ord. Studentersamfunnets åpningsmøte var en manifestasjon av det frie ordskiftet, med debattanter fra media, samfunnsvitenskapen, politikken og kommentatorstaben. Sampol-konferansen skulle ikke være dårligere; her var det forsvarsministere, journalistikkprofessorer og fredsforskere.

Så slår det meg, der jeg sitter i Grand Selskapslokaler og materialiserer «mer demokrati»; vi er en særdeles homogen gjeng. Vi nikker til de samme påstandene, applauderer på de samme stedene, gleder oss til de samme innleggene, spiser det samme i lunsjen, krangler oss samstemt frem til en tommel opp for Urix-Bjørn i pausene. Vi er meningsfeller. Vi diskuterer, med ulike ord som etter nyansejusteringer ville vært like, og oppsummerer et hvert tilløp til debatt med at «vi er jo egentlig ganske enige». Et klapp på skulderen til sidemannen i salen, er i bunn og grunn et klapp på ens egen skulder.

Likheten mellom meningsutvekslerne i det offentlige rom er en understrekelse av problemet vi står overfor i debatten om hvordan, og av hvem, samfunnet vi vil ha skal bygges. Sirkelen vi beveger oss i, som skulle bli større, minner tidvis om en enveiskjørt spiral, hvor alle balanserer på den samme politisk korrekte linja. Famler du, står et sikkerhetsnett av meningsfeller klar til å ta deg i mot og plassere deg trygt tilbake der du kom fra. «Tilbake der du kom fra», – det oser unektelig ikke av fremgang.

Så hva skjer dersom du plutselig kommer på eventyret om keiserens nye klær, mens du sammen med likesinnede sitter og hører terrordefinisjoner, medieanalyser og oppløftende betraktninger om demokratiets fremtid bli fremsatt til unison anerkjennelse? I verste fall føles misjonen håpløs – i beste fall går det noe viktig opp for en: Hvis samfunnsdebatten kun foregår i akademiske fora, med utdannede mennesker representert, som alle har lest sin Kant og Habermas, blir «vi»-debatten like utilgjengelig og usynlig som den som finner sted i verdensvevens mørkeste kroker.

Vi har alle et ansvar for å utvide sirkelen. Er du ikke enig med oss? Møt opp, be om ordet, reis deg, si det høyt. Vis oss dine argumenter, hør på våre. Kanskje kan du nikke til noe av det vi sier, og kanskje kan vi nikke til deg. Vi må våge å holde stø kollisjonskurs. Ditt må møte vårt. Så kan du – vi – være med og gjøre Halldis Moren Vesaas sine ord til sannhet. For de er foreløpig bare ord.