Det individualistiske samfunn

Nylig kom det frem at en Oslo-mann har ligget død i leiligheten sin i flere år. Ingen varsellamper blinket da strømmen ble kuttet etter manglende betaling for to år siden, til tross for at mannen var over 70 år. Ikke en gang naboene i borettslaget reagerte på mannen ikke gav livstegn fra seg. Barna hans bodde langt unna, og hadde selv ikke snakket med ham på fire år. Og historien hans er ikke unik. Denne saken minnet meg om noe liknende jeg leste om for en stund siden, også fra Oslo, der en annen mann døde av hjertestans mens han syklet. Presten var den eneste som kom i begravelsen, som ble betalt av kommunen. Sier dette noe vesentlig om hvilken vei vårt samfunn går?

Det er på sett og vis et paradoks at storbyene i dag er så individualistiske. At personer dør så alene, i byer med flere hundre tusen innbyggere. Er det ingen som ser at noen mangler? Ingen som savnes? Kan man virkelig være så alene, når det er så mange rundt? Dessverre er det symptomatisk – ta en tur på gaten, og se rundt deg. Det yrer av folk, men de er på vei til hvert sitt. Vi snakker ikke med sidemannen på bussen, eller Bybanen for den saks skyld. Vi kjenner knapt naboen, som har bodd rett ved siden av deg i årevis. Det virker som det er en av storbyens forbannelser – vi er så mange at enkeltskjebnene forsvinner. Det kommer alltid noen nye og fyller plassen. Vi lever for oss selv, blant tusener av andre.

Denne urbaniseringen, der stadig flere søker til storbyene, har også en annen betydning. Vi forlater utkantstrøkene og bygdene for å finne drømmejobbene, eller utdanningen som sikrer drømmejobbene. Et bedre liv, sies det. Tja. Denne jakten på selvrealisering er en grunnleggende egoistisk handling. Ikke at det nødvendigvis er negativt i seg selv, men effekten kan være isolerende. Røtter rykkes opp, og familier spres for alle vinder. Man drar alene, og mange blir værende alene. Disse to karene fra Oslo er eksempler på dette. Intet nettverk i en by der alle livets nødvendigheter ellers er rett rundt hjørnet. Ensomt, ja, men man klarer seg, inntil den dagen Herren sier at din tid har kommet.

Overgangen til moderne tider har medført strukturelle samfunnsendringer. Vi lever i en tid der «jeg»-ets betydning har passert betydningen av «oss». Dessverre betyr dette at man får noen triste skjebner med på kjøpet.