Dumdristig informasjonsspredning

Wikileaks, med Julian Assange i spissen, har vært i vinden de siste månedene. Spaltemeter på spaltemeter har blitt viet til «avsløringer» av hemmelige dokumenter. Blant annet har vi fått vite at den amerikanske ambassaden i Moskva i 2008 beskrev Vladimir Putin og Dmitrij Medvedev, statsminister og president i Russland, som henholdvis Batman og Robin. Ordet «avsløringer» er her satt i hermetegn — avsløringene har ikke alltid samme nyhetsverdi. Personkarakteristikkene har til dels vært skarpe, men som stipendiat ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Halvard Leira, uttalte til Aftenposten før jul — det er storm i et champagneglass. Se & Hør for diplomatiet.

Nå er heldigvis dette bare en del av lekkasjene. Vi ser også positive tendenser i kjølvannet av dokumentene som blir publisert, som at Wikileaks nå får sin del av æren for avsløringene om korrupsjon i Tunisia, som i sin tur er i ferd med å lede til at det autoritære regimet kastes. Verdien av informasjonen oppleves her som langt mer åpenbar, da den faktisk bidrar til en demokratisering av et samfunn. Vel og bra — det er dette som i det minste burde være poenget.

Dessverre er det tilsynelatende ikke alltid det. Informasjon for informasjonens skyld behøver ikke å ha noe for seg. At statsledere baksnakker hverandre og ambassadører slenger flåsete kommentarer om statsmakten er underholdende nok — men også stort sett bare det. Man ser en unison fordømmelse av lekkasjene fra lederhold, og trusler om dødstraff i enkelte land. Man kan si hva man vil om det, men man har åpenbart truffet en nerve. I første omgang rettes skytsen mot Wikileaks og tysterne, men hva skjer så? Hva vil dette i neste omgang ha å si for mellomstatlige relasjoner? Bare tiden vil vise. At det derimot er et stort potensiale for kjølnede forhold, er det liten tvil om.

Mediene må også ta sin del av ansvaret her. Selv om det strømmer inn med informasjon fritt til disposisjon, betyr ikke det at alt bør publiseres. Bevisstheten er heldigvis tilstedeværende, i det minste til en viss grad. Selv om ytringsfriheten er en urokkelig verdi, er det likevel kun en rettighet, og ingen plikt. Man må ikke videreformidle alt. Det viktigste spørsmålet i slike saker er til hvilket formål informasjonsspredningen tjener. Hva man kommer ut med på andre siden når avsløringene er trykket. Når lekkasjene er kringkastet i TV og radio. Hvis svaret ikke er åpenbart, eller er tvilsomt for den saks skyld, burde man tenke seg om to ganger før man kjører på. Vi har nok skandaleoppslag på glanset papir fra før. Vi trenger ikke å fyre oppunder uvennskap fordi grunnlovens paragraf 100 sier vi kan.