En Munkholm i solen

Noe er råttent i staten Norge og byen Bergen. En svak eim av bedervelse er imidlertid et uunngåelig resultat av det å bo tett: Det overordnede målet ved byplanlegging må vel på sett og vis være å begrense skadevirkningene som konglomerater av mennesker – smeltedigler, i større eller mindre grad – fører med seg. Og massene må tøyles, hvilket ikke lenger lar seg gjøre ved hjelp av brød og sirkus. (Også dét må til, selvsagt; uten sirkus av forskjellig art blir den urbane tumleplass fattig.) Massetøylingen er underlagt byråkratiets klamme hender, og de til enhver tid gjeldende paragrafer, lover og regler.

Nå sitter jeg ute, på fortauet, solen skinner, på bordet står en ingefærøl og en dobbel cortado. Rundt meg klingrer det i kopper og glass, folk smiler: Solen har en forunderlig egenskap – dens plutselige ankomst (i oktober er solskinnsdager av denne typen dessuten for luksus å regne) får folk til sporenstreks å trekke ut, til naturen, til gatene. Så langt, alt vel. Et glass vin her, derimot, er en fjern tanke. For ikke bare innskrenkes tidene av døgnet alkohol kan skjenkes og tidene av døgnet (mellom mandag og lørdag, riktignok, ettersom søndagen fremdeles har status som «hviledag» og slik har et haleheng av kuriøse bestemmelser knyttet ved seg) man kan kjøpe alkohol – hvilke areal det kan skjenkes ved er underlagt et strengt regime hvis nåløye er trangere enn jeg vet ikke hva, kanskje spesielt ved uteservering.

Ingen paragraf stopper Torgallmenningen fra å ha fastfoodrestauranter på hvert hjørne

Og nettopp her begynner det å lukte av råttent egg. Men det kunne vært annerledes, her i den protestantiske høyborg. «Tenk deg», sa personen jeg snakket med på telefonen, en ansatt ved skjenkekontoret i Bergen, «om hele Torgallmenningen kunne vært en eneste stor uteservering, om man kunne drikke vin ute på plassen, som i Roma – det hadde vært fantastisk!» Det var vedkommendes individuelle oppfatning, men det sier likevel sitt. Skjenkelovens hensikt er å «begrense i størst mulig utstrekning de samfunnsmessige og individuelle skader som alkoholbruk kan innebære», og det gjøres til gangs. Men ingen paragraf stopper Torgallmenningen fra å være åsted for panfløyteorgier over en lav sko og fastfoodrestauranter på hvert hjørne.

Vi er underernært på sol, overeksponert for helgefyll, vi bor i omgivelser hvor en grillpølse aldri er mer enn tjue skritt unna. Mye er råttent. Og restriktiv alkoholpolitikk bunner i rasjonell argumentasjon, skjønt – praksisen bønnfaller en diskusjon om hvorvidt mål og midler står i et logisk forhold til hverandre. Et glass vin på Torgallmenningen, av noen kalt byens «piazza», ville uansett renset luften betraktelig.