Fritt ord i fritt fall

Mye vil ha mer, og vi vil ha fler. Flere skandaler, sterkere sjokkbilder og større overskrifter. Journalister og fotografer blir satt på ekstreme oppdrag for å tilfredsstille de krav som blir stilt til dagens mediedekning. De siste ukers opptøyer i Egypt har gitt oss flere eksempler på hva utfallet av et slikt oppdrag kan bli. Tenker vi i det hele tatt over hvor mye arbeid som ligger bak det vi får servert på papir til frokost, på Internett til lunsj og på tv-skjermen til kvelds?

I Egypt kjempes det også en kamp som har lett for å bli glemt – kampen om formidlingen. Mediehus fra hele verden har satt sine representanter bokstavelig talt i skuddlinjen for å gi oss her hjemme den raskeste oppdateringen og de beste bildene. Men det har sin pris. Angrepene mot pressen har vært brutale og systematiske, og i forrige uke måtte en av landets egne journalister bøte med livet. «Det er i praksis umulig å jobbe som journalist i Egypt i dag» uttalte Jean-Francois Juillard, leder for interesseorganisasjonen «Reportere uten grenser», til nyhetsbyrået AP. «Ikke et eneste mediehus tilstede i Egypt har unngått volden» fortsetter han.

Likevel velger de utsendte å bli på sin post. Mens den ene parten tyr til vold for å hindre formidlingen av sannhet om et styresett som går i oppløsning, kjemper den andre minst like hardt for å forbedre den. Det sier mye om viljestyrke og hvor mye de er villige til å ofre for å nå sitt mål. Aller mest sier det om hvor farlig situasjonen da blir. For mens rapporteringen går på helsa løs, sitter størstedelen av Vesten på baken og skummer halvt engasjert gjennom det ene oppslaget etter det andre. Med direktesendte bilder av kampens hvitøye rett inn i tv-stua, konkluderer vi med at mediedekningen er for ensidig.

Egypt-ekspert Unni Wikan mener en ensformig dekning kan være deler av årsaken til angrepene rettet mot pressen. Så kan man jo spekulere i hvem det var som startet det hele. Problemet ligger dog i hvordan det kommer til å ende. For med et stadig mer kravstort publikum, vil vi enten ende opp med et martyrkorps som heller jakter på de største overskriftene enn sannheten, eller ingen journalister i det hele tatt. Hvem gidder vel å rapportere fra noe som likevel ikke er spennende nok?