Ikke råd, sa du?

Vi presser oss i mellom de smale reolene på matbutikken så de store skulderveskene, overlesset med treningstøy, laptoper og kompendier fulle av fremmedord, dunker borti hyllene og river ned noen bokser med hermetikk på vei mot grønnsaksavdelingen. Etter mange timer på lesesalen, løsing av verdensproblemer over kaffe latte og dechiffrering av et ukjent antall tørre artikler blir vennegjengens fellesmiddag et kjærkomment avbrekk i en hektisk studenthverdag.

Så står vi der foran den bugnende grønnsakshaugen med paprika, salat og tomater i alle slags farger, prisklasser og fasonger. Valgets kval. En rød First Price-paprika havner oppi handlekurven. «Skal vi ikke ta den økologiske?» Hun med strikkelua holder opp en annen variant med grønt merke og ser spørrende på oss. «Næh, skulle gjerne kjøpt den altså, men det er så dyrt. Får vente til jeg ikke er student lenger» er reaksjonen fra en av de andre.

Utsagnet er velkjent, likeså argumentene: Lavt studielån, dårlig råd og høye priser. På tross av holdninger som «det er viktig å begynne med deg selv» og engasjement rundt krig, fred, politikk og sånn etterlever vi ofte ikke våre egne prinsipper i praksis. Er studielånet virkelig så dårlig at vi ikke har råd til å ta de forbrukervalgene vi selv mener er riktige?

Å handle matvarer merket økologisk eller rettferdig handel (Fairtrade) er noe mange samfunnsengasjerte studenter er opptatt av, og om kjøp av slike matvarer i det store bildet kan bidra til et litt mer bærekraftig jordbruk eller at bonden i sør får råd til tre måltider om dagen i stedet for ett så er ideen kanskje ikke så dum.

Studentøkonomien er imidlertid ikke mye å rope hurra for med husleieutgifter som spiser opp mesteparten og det lille som blir igjen skal fordeles på strøm, pensum, mat og festligheter. Sammenliknet med studenter i for eksempel Storbritannia har vi allikevel ganske god råd, og når prisforskjellen på et økologisk eller rettferdig produkt ikke representerer ekstreme innhugg i lommeboka er kanskje «fattig student»-argumentet en litt dårlig unnskyldning.

Vi står ved kassen for å betale da en kommer på at vi har glemt en viktig ting; «Skal vi ha med noe pils eller?». Responsen er enstemmig, og flaskene klirrer idet de settes på båndet. Selvfølgelig skal vi ha øl! Totalbeløpet dobles idet pilsen scannes gjennom kassa, og visakortet får seg en runde i betalingsterminalen. Den økologiske paprikaen måtte imidlertid vike for First Price denne gangen. Som fattig student kan man ikke ta seg råd til sånt!