Mas mas mas, over hele linja

Da jeg gikk på ungdomsskolen brukte jeg mye tid og energi på å få «fin kropp». Grunnen til at jeg setter det i parantes er fordi alt er relativt. I min ungdomstid var fin kropp det samme som utstikkende hoftebein og synlige ribbein. Helst skulle man kunne telle alle 24, uten å måtte bruke hendene. Målet var 45 kilo på min 170 cm lange kropp. På den tiden fikk mediene mye av skylden for at unge jenter som meg selv levde på luft og kjærlighet. Det var snakk om at bruken av underernærte haute couture-modeller var hovedårsaken til de mindreåriges misforhold til egen kropp.

I dag er det ikke lenger snakk om size zero i mediene. Det er ut å være bleik og mager. I stedet skal du ha en sterk og velfungerende kropp, og ikke minst, alltid boble over av energi og lykke. Det snakkes ikke lenger om kropp, men om livsstil. Du skal ha en jobb der du tjener minst 450 000 kroner i året og du skal kunne reise på langweekend de helgene SAS har billige billetter til trendy europeiske storbyer. Helst skal vi kun spise ren mat og drikke grønne smoothies til frokost.

Jeg kan altså ikke lengre stresse bare med utseendet, men også med alle de andre sidene av tilværelsen.

På Norges 25. mest besøkte nettsted, bloggen til Caroline Berg Eriksen, populært kalt fotballfrue, kan man se en representasjon av det som er det nye idealet: hardtarbeidende, veltrent, velpleid og alltid med et glinsende colgatesmil om munnen. Hun står opp klokken seks hver eneste morgen for å løpe en mil for å «samle energi» til dagen som kommer. Uansett hvor få timer søvn hun får hver natt, er hun alltid like lykkelig i sitt perfekte og skinnende hus og med sin fotballspillerkjæreste som hun vistnok aldri har en eneste diskusjon med.

Og i blant tar jeg meg selv i å føle meg like mislykket som i min ungdom. I et liv der det er mandag hele året, og husvasken kun blir tatt på fredager. Der det er tungt å stå opp før klokken tolv og halvfabrikata er mer enn bra nok. For å få gjort alt jeg burde hver dag, stresser jeg i blant så mye at jeg glemmer å spiser og bare lever på kaffe, og likevel er hjemmet mitt og treningsregimet mitt så langt unna perfekt man kan komme.

I en streven etter å bli noe man ikke er, er man aldri lykkelig. Verken når det handler om å bli 45 kilo eller når det handler om å bli lykkelig. Derfor skal jeg ikke lenger prøve på noen av delene. Og jeg skal være fornøyd med det.