Når frykten får fotfeste

De siste ukene har et blogginnlegg om en manns erfaringer rundt voldtektene dominert sosiale medier. Den mannlige forfatteren følte seg mistenkeliggjort — selv var han bare på en sen visning på kino, men den enslige jenta som tilfeldigvis havnet noen meter foran ham på den dårlig belyste veien hjem, følte seg åpenbart forfulgt og truet. Løsningen viste seg å være et kryss, der deres veier skiltes.

Problemstillingen er for meg et kjært tilskudd på stammen i norsk offentlighets store diskusjon denne høsten: Hva med alle oss som på ingen måte har skumle hensikter? Jeg har selv opplevd ved flere anledninger å føle meg ille til mote der jeg trasker avgårde bak en ensom jente i sene nattestimer. Ved å enten ta henne igjen eller innlede en samtale risikerer jeg å gjøre vondt verre.

Med voldtektsfokuset har man dermed utspilt et kort som slår to veier. Et slikt problem har klar nyhetsverdi, men den spredte frykten som følger en såkalt voldtektsbølge går hånd i hånd med mistenksomhet. Enhver enslig mann i bakgatene kan være en potensiell voldtektsforbryter når skremte stiletthæler slentrer hjem, selv om de to skulle vise seg å være ute i samme ærend. Få liker å gå alene midt på natten, men voldtektsforbryternes herjinger har spredt en redsel som rokker ved tilliten til andre. Når man får inntrykk av at et hvert mørkt hjørne er et potensielt åsted, øker man samtidig skepsisen til de som ferdes der. Den store, stygge og ukjente Voldtektsforbryteren kan plutselig dukke opp, og navn man ikke kjenner kan like gjerne være mitt.

Heldigvis finnes det lyspunkter. Jeg har også opplevd at en fremmed jente i fjor vinter ville slå følge med meg et stykke på veien hjem, da venninnen hennes ikke tok telefonen. Det endte med at hun grep hånden min på vei over glattisen før vi spiste hamburger på Statoil, og avsluttet med en klem og god natt da hun nesten var hjemme. Jeg har aldri sett henne verken før eller etter.

Det er bare ett problem — slike historier er dessverre mangelvare i dag. Det er vanskelig å kritisere media for dekningsgraden av et alvorlig problem, men når flerfoldige spaltemeter blir brukt på fete typer og nedslående statistikk, er det lett å bli paranoid. Problemet er riktignok reelt, men samtidig er det en bakside der den vanlige mannen i gata også blir skadelidende. Det er derfor viktig å ikke glemme at voldtektsforbryterne er i et forsvinnende mindretall i folkemengden rundt sentrumsstrøk.

Det er ingen åpenbare svar på en slik problemstilling, der den store oppmerksomheten rundt voldtekt også rammer gode menn med vennlige hensikter. Men det fortjener oppmerksomhet. Man bør være bevisste på hvilke bieffekter et ensidig voldtektsfokus har på samfunnet. Tiden vil forhåpentligvis lege noen sår, men jeg savner fortsatt noen gode historier. Noen finnes, mens andre kan fortsatt skapes.