Om Riget og fattige

I sommer – årstiden vi med bankende hjerter lengter etter når snøen og regnet faller ned over byen og gatedekket konsekvent forandres: snø, slaps, speilblank is – fikk jeg av en venninne låne Lars von Triers tv-serie «Riget». Men det å vie sine sommertimer til dvd-titting er liksom i opposisjon til hele sommerens intensjon. Derfor ble prosjektet lagt på is, inntil nylig.

Nå er jeg tre episoder inn i den besynderlige sykehusserien. Og, som slike opplevelser flest – film, litteratur, musikk, kunst – arbeider tankene i det stille under persepsjonen; hver får sine assosiasjoner, enhver scene er konnotativ. I «Riget» utgjøres den usympatiske overlegen Dr. Helmer (kjent for catch-frasen «Danskjävlar!») sitt sympatiske motstykke av Dr. Krogshøj. Krogshøj bor på sykehuset, og er i sin provisoriske leilighet dessuten mottakersentral av sykehusutstyr i sirkulasjon – øyedråper, morgenkåper, destillert vann.

«Jeg tar meg av alt det som ingen har bruk for. Blir kvitt det. Eller også dirigerer det dit noen faktisk har bruk for det», sier Krogshøj i en scene. Han formidler velfungerende utstyr – som det er bruk for, men som var tiltenkt avfallsbeholderen – dit det faktisk er til nytte: legesprit i eget drinkglass eller morgenkåper til frysende pasienter. «Før i tiden ble de bare kastet, men så satte jeg det litt i system», forteller han. Kroghøjs filosofi er jo aktuell, tenkte jeg, for det er ikke bare i «Riget» at bruk-og-kast-mentaliteten regjerer – vi selv bader i overflod, og avfallet vårt øker i takt med konsumet.

Så glemte jeg helt dette, inntil kommentator Kjetil Wiedswang uaktsomt minnet meg på Krogshøjs tanker i Dagens Næringsliv fredag 7. januar. I en kommentar om forhandlinger om ny global handelsavtale, tar han til orde for at landegrenser bør åpnes opp. Ellers kan vi ifølge Wiedswang risikere å oppleve «en reprise av 1930-tallet, da mat råtnet på lagre i noen land, mens man sultet i andre hjørner av verdensdelen.»

Moralen, i mikroperspektiv: Man driver en kafé, søndag stenges dørene, det er 5 surdeigsbrød igjen. Kanskje kunne man «omdirigere» disse til noen som er sultne, fremfor til avfallsdunken. I makroperspektiv: Klimaendringer gir svingninger i jordbruksavlinger og knapphet på drikkevann; befolkningsvekst globalt gjør mat til en stadig mer dyrebar og begrenset ressurs. Likevel blir noen steder mais med diskuterbar effektivitet omformet til drivstoff, andre steder er lakseoppdrett – én kilo oppdrettslaks behøver rundt tre kilo villfisk som fôr – blitt storindustri.

Kroghøjs filosofi kunne implementeres både her og der.