Poenget med å studere

Jeg vet ikke hvor ofte du møter folk som har valgt en litt mer «praktisk» karriere enn deg selv. Jeg møter dem oftest når jeg er hjemme på ferie: de som begynte å jobbe på videregående, og som faktisk har tjent penger i mange år allerede. I disse ofte så hyggelige samtalene får jeg et forklaringsproblem når temaet dreier over på min egen karriere. Jeg kan si det som det er: Jeg har gått fire år på skole etter videregående, men har verken jobb eller visshet om hva jeg skal bli. Prøv å forklare logikken bak det til en som begynte i jobb da han var 17. Det er ikke så enkelt. Og i det siste har jeg begynt å tvile på logikken bak det hele selv.

Det verste er hvis begrepet «studiepoeng» kommer opp. De skjønner ikke poenget. Mitt første møte med en motstander av poeng var i militæret. En medsoldat lurte på hvorfor jeg gadd å ta opp fag mens jeg var inne i førstegangstjenesten. «Jeg trenger litt flere poeng for å komme inn på universitetet», sa jeg, og begynte å drømme om hvor flott det skulle bli. Han lo godt. Og jeg måtte le litt selv til slutt. Det hørtes så teit ut. Vi hadde mye moro med det i etterkant, på min bekostning.

Men fire år og 190 poeng seinere skjønner jeg at jeg ikke har kommet noe lenger: jeg driver fortsatt med poengsanking. Og til hvilken nytte? Kan jeg bytte poengene i lønn? På sett og vis, kanskje. Men så enkelt er det visst ikke. Hvorfor lærer jeg meg ikke heller å bygge et hus? Eller å flytte stikkontakter dit man faktisk trenger dem? Jeg kunne kanskje prøvd på det siste, men det ville i beste fall vært ulovlig, i verste fall livsfarlig.

Jeg har altså rundt 190 poeng nå. Like mange poeng som du får etter en eksepsjonelt god runde i bowling på amatørnivå. Med fare for å være en smule kontroversiell: Poengene du får en fredagskveld i bowlinghallen er mer å skryte av enn de du får etter tre år på «Høyden». Folk blir i alle fall mer imponert

– 190 poeng i bowling er det ikke alle som har, i motsetning til det andre.

For alle har en bachelor, eller så får de det snart. Hvis ikke man heller bygger hus riktignok, som i mine øyne kvalifiserer til 1100 poeng. Selvfølgelig

– å studere handler om mer enn å samle poeng. Det er bare det at jeg er arbeidsledig. Ikke bitter, altså.

Uansett

– neste gang jeg kommer hjem, og noen lurer på hva jeg egentlig driver med her borte i Bergen, skal jeg slå meg på brystet og si: «Jeg samler på studiepoeng! Jeg har 200 nå. Hvor mange har du?» Jeg er redd responsen vil være laber. I beste fall vil den handle om at det er bedre å samle på frimerker.

Jeg håper så inderlig de tar feil.