Utdanning som religion

Idag har tre ganger så mange nordmenn universitets- og høgskoleutdanning enn i 1970, og i det postindustrielle samfunnet har ord som «utdanning» og «kompetanse» blitt svaret på morgendagens utfordringer. Men er det gitt at masseutdanning på høgskole og universitet er den beste løsningen for fremtidas Norge?

Dette har de siste ukene vært tema for en interessant debatt i Teknisk Ukeblad, som startet med at sosiologiprofessor Ottar Brox mente utdanningsnivået i Norge var for høyt: «Det jeg er blitt i tvil om nytten av, er ikke læring, men formell utdanning målt i antall skole- eller studieår», sa han, og fikk raskt både støtte og kritikk. Brox mener det er på jobben vi blir fagfolk, og at «vi bruker for mye av fellesskapets knappe midler til å holde flest mulig lengst mulig ute av arbeidslivet». Han er utvilsomt inne på noe.

Dette kan ved første øyekast minne om reaksjonær elitetenkning, men er det motsatte. Idag er høyere utdanning honnørord, plassert på en pidestall man ikke lenger stiller spørsmål ved. Man kan derimot ikke bruke utdanning som trumfkort uten også å ta en grunnleggende debatt om hva og hvordan man skal lære, og hvorfor høyere utdanning er universalsvaret for den enkelte og samfunnet som helhet. Spørsmålet er hvorvidt kompetanse kan opparbeides bedre, og billigere, i arbeidslivet.

På hvilken måte vil femårige SV- eller HF-studier gjøre en person «bedre» enn fem år i arbeid?

Utdannelse har en egenverdi – ofte gitt det smigrende navnet dannelse, som for å antyde at man kun blir dannet på universiteter og høgskoler – men hvor mye er denne verdt? Å ta høyere utdanning er heller ikke synonymt med å delta i en kritisk og progressiv debatt om samfunnets utvikling, og dermed blir dannelsen og effekten av denne enda vagere. Tvert imot, ofte består tida av å reprodusere pensum best mulig.

Faktum er at de aller færreste studenter på grunn av sine studier vil utvide samfunnets spisskompetanse i særlig grad, og det blir derfor lettvint å si at høyere utdannelse i seg selv skal være noen vidunderkur for fremtidas utfordringer. På hvilken måte vil femårige SV- eller HF-studier gjøre en person «bedre» enn fem år i arbeid?

Når utdanning blir til et universalsvar for fremtidas utfordringer, skjer det samtidig en arrogant nedvurdering av de yrker og personer som ikke passer til høyere utdanning. Resultatet av den hegemoniske tankegangen er likevel at stadig flere sendes ut i teoriens verden for å sikre seg en konkurransedyktig CV. Et romantisk forhold til det håndfaste arbeidet er muligens naivt, men det samme gjelder troen på at en bachelorgrad til noen hver skal sikre Norges rikdom de kommende tiårene.