TEKST AV: Axel Fagerbakke, nyhetsjournalist i Studvest. FOTO: Toril Sunde Apelthun

APROPOS-KALENDER, LUKE 21: Det var først da jeg bodde i Oslo at jeg fikk kjenne på kroppen hva det vil si å være bergenser.



Apropos

En vanlig stereotypisk oppfatning av bergensere er at vi er høylytte og snakker mye om oss selv. Skarre-R-en er hellig og vi synes Bergen er mye bedre enn resten av Norge. Når vi snakker med dere nordmenn er det viktig at vi snakker mer om Bergen enn vi snakker om noe som helst annet.

Jeg tilbragte førstegangstjenesten i Oslo, og der ble disse stereotypiene tatt til the next level. For eksempel da vi vi trente på å utgjøre forskjellen mellom liv og død i sanitetsøvelse. Det var blod, svette og tårer, sånn der dønn seriøst militær shit. Midt oppi alt dette klarer likevel en moroklovn å snike inn dagens prank når han skal simulere en skadet sivilist:  «Hjelp!!! Jeg er blitt skutt av en rabiat bergenser». Endeløs latter.

I tillegg hadde jeg befal som elsket å kødde med hvordan vi bergensere snakket. Spesielt dersom en av oss stilte spørsmål i plenum. Da fikk de en mulighet til å være meget originale komikere. «EEEEEEEEGG skal prøve å snakke beeeeerRRRRgensk». Utrolig morsomt, ikke sant? Det krever tid å mestre slik talekunst.

Det var ikke bare befal som drev på med språklig etterligning, men også medsoldater fra hele landet. Bare det at jeg eller en annen bergenser var i rommet var nok til at Bergen skulle harseleres med. Litt unødvendig, synes jeg, for jeg gjorde da ikke så mye ut av at jeg var fra Bergen – det var  alle de der andre folkene som absolutt skulle påpeke det.

Nå er jeg tilbake i Bergen og i mitt naturlige habitat. Eller, det tenkte jeg i hvert fall frem til jeg begynte å studere. På Nygårdshøyden har jeg måtte forholde meg til en helt annen form for Bergen-dilla. Som en av svært få bergensere i min omgangskrets på studiet har jeg blitt en slags verbal boksesekk for alt av misnøye med syvfjellsbyen. Det virker som om folk synes det er spesielt viktig å påpeke hvor mye bedre alt er der de kommer fra.

Bybanen er det ultimate klageobjektet i Bergen. Den topper en klageliste som omhandler alt fra råtne lesesaler til urimelige strømpriser. Krydrer du det hele med litt bergensrap, kan du holde på lenge. For ikke å snakke om han ene duden som alltid skal klage på at han kan gå gjennom hele Bergen på to timer. «Jeg får lisssom ikke følelsen av å bo i en storby, ass».

Måten en bergenser sier navnet «Morrrten» på kan også være grunn nok til å tenne på alle plugger. Plutselig er det viktig for enkelte å virkelig punktere hvordan man skal snakke «skikkelig». Mangelen av respekt for tidenes største norske idrettsarrangement skal jeg holde meg for god til å ta opp her, men den er på lista den òg.

Noen ganger er Bergen imidlertid ikke så gale for mine medstudenter. De elsker fjellene, bymiljøet, utelivet og selvfølgelig oss innfødte. Noen av dem har funnet noe i Bergen som har vært fraværende for dem tidligere i livet, og dermed har brosteinsbyen blitt deres andre hjem.

Samtidig vil de ikke innrømme det, og fortsetter heller å klage. Det blir en form for en psykologisk sykdom som skal tas ut på Bergen og oss bergensere på godt og vondt. Noen har «daddy issues», mens andre har fått «Bergen issues».

Kommentarer

kommentarer