TEKST AV: Siren Fagertun Gunnarshaug, kulturredaktør i Studvest. ARKIVFOTO: TORIL SUNDE APELTHUN

KOMMENTAR: Det er mange som har opplevd lignende ting som Oda Bjerkan. Det er blant grunnene til at det er få som Oda Bjerkan.

Debatt

Torsdag kunne du lese om at Samfunnet-leder Oda Bjerkan (21) ble seksuelt trakassert på Kvarterets årsmøte. Da jeg hørte det ble jeg først sint, så takknemlig overfor Oda som er modig nok til å stå fram med dette, så direkte redd.

Vi svømmer ikke akkurat i kvinnelige ledere eller representanter i studentorganisasjoner og studentorgan. I arbeidsutvalget til Studenttinget på Vestlandet sitter det to kvinner og fem menn, mens det i tilsvarende arbeidsutvalg ved Universitetet i Bergen sitter en kvinne og tre menn. På Norges Handelshøyskole er det tre kvinner og fem menn i kjernestyret. Ingen av disse organene har kvinner som øverste ledere. (Det skal sies at Velferdstinget er et hederlig unntak med to kvinner i lederstillingene.)

Studvest er ikke bedre. De siste fire ansvarlige redaktørene i Studvest har vært menn. Det er jammen på tide når vår neste nå er en kvinne. Likevel er det ikke bare fryd og gammen – her er hennes reaksjon på saken om Oda:

«Jeg kjenner på et ubehag når jeg leser denne saken fordi jeg snart skal bli leder av en studentorganisasjon», fortalte hun meg.

Det er hun ikke alene om å tenke. Hvis dette er behandlingen man kan forvente å få hvis man påtar seg en lederposisjon i studentkulturen, så er det ikke rart at flere menn enn kvinner stiller til disse vervene. 

Det er alvorligPotensielt kan slike holdninger være med på å hindre mange dødsflinke damer fra å ta denne typen stillinger. Da kan vi miste stemmer vi trenger i politikk, kultur, debatt og media, for å bare nevne noen felt i studentbergen. Det bør skremme flere enn meg.

Faktum er at vi ikke klarer å oppnå kjønnsbalanse i noe så «low key» som studentorganisasjoner, til tross for at vi skal være unge, opplyste og moderne. Det kommer til å forplante seg til voksenlivet når vi er ferdigstudert. Men er det rart at mange kvinnelige studenter kvier seg for å påta seg et slikt ansvar når man hører Odas historie? Hvem som helst hadde fått vondt i magen dersom behandlingen man fikk for å uttale seg om drift og virksomhet, er å få kommentarer på kropp og utseende. Med denne kulturen og holdningen legger vi ikke til rette for flere sterke kvinnelige stemmer i studentbergen, men færre.

Seksualiseringen og objektiveringen som Oda har opplevd er forkastelig, men dessverre vanlig i studentmiljøet. Amanda Schei skriver at lignende ting skjedde i en studentorganisasjon hun var med i, og jeg kan selv skrive meg på lista over studentledere som burde sagt fra om lignende forhold.

«Dette hadde nok ikke skjedd med en mannlig leder av Samfunnet», sier Oda. Det har hun nok rett i. Jeg tviler også på at noen av mine mannlige redaktørkolleger har opplevd å bli klådd på i jobbsammenheng. Det har jeg, og jeg er nok ikke alene – dessverre.

Skal vi få til en holdningsendring trenger vi kampanjer, stemmer og ikke minst flere som Oda. Sterke damer som stiller opp, tar lederstillinger, bruker stemmen og sier ifra når de ikke blir behandlet som de skal. De stemmene kan legge til rette for at også de som ikke har samme ressurser, kompetanse og støttenettverk som det Oda har, skal tørre å si ifra.

Nok er faen meg nok.

Kommentarer

kommentarer