Når sandkasse møter Lånekasse

Marijana var 17 år da Adam kom til verden, en aprildag for tre og et halvt år siden. Siden den gang har hun fullført videregående og jobbet som kokk, journalist og danser, før hun i høst begynte på europastudier ved Universitetet i Bergen.

Da Marijana i sommer fikk beskjed om at hun var tildelt studieplass, søkte hun om familieleilighet gjennom Studentsamskipnaden i Bergen, men fikk avslag. Alt var utleid. Etter flere visninger endte hun opp i en toroms på Sletten til 10 000 kroner måneden. Hun tok opp forbrukslån for å betale depositumet på 20 000 kroner, forlot familie og venner i Haugesund, og tok med seg Adam til Bergen – en til da ukjent by full av ukjente mennesker.

– Det var panikkartet. Jeg hadde aldri vært her før, og hadde fire uker på å finne et sted å bo. Men jeg er fornøyd her altså, man må jo begynne et sted, sier hun, og ser seg rundt i stua med barnetegninger på veggene og labyrinter av togskinner på gulvet. Her er Gordon, Thomas og Percy, bøker om europeisk historie og politikk, og et innrammet vitnemål for fullført videregående skole.

– Ferien er verst

Marijana mener bestemt at hun er heldigere enn de fleste.

– Norge er det landet i verden som legger best til rette for at unge aleneforsørgere skal få en utdanning. Lånekassen er en positiv ordning, sier hun entusiastisk.

Nesten motvillig medgir hun at det finnes hull i systemet. Om hun hadde fått ønske seg én ting i årets statsbudsjett, måtte det blitt tolv måneders studiestøtte for studentforeldre.

– Feriene er i grunnen verst. Jeg må spare opp penger i forkant for å klare meg gjennom sommeren. Da er barnehagen stengt, og alternative dagaktiviteter for Adam og meg koster noen kroner. Vi er jo en familie. Jeg drar ikke nødvendigvis «hjem» og jobber og bor gratis om sommeren, som mange andre studenter. Det er oss to.

Soria Moria – et luftslott?

Får Norsk Studentorganisasjon (NSO) det som de vil, blir Marijanas ønske en realitet 6. oktober. Da legges statsbudsjettet frem, og Soria Moria-vedtektene om bedre vilkår for studentforeldre kan muligens endelig materialiseres. NSO-leder Kim Kantardjiev forteller at det er flere årsaker til at organisasjonen i år prioritererer studentforeldrene.

– Studentforeldre har noen ekstra utfordringer i hverdagen, særlig knyttet til fleksibilitet. Det å følge opp et barn krever både ekstra tid og økonomiske ressurser.

Til tross for at regjeringen i år har varslet et stramt budsjett, mener Kantardjiev at NSO-kravene er realistiske.

– Vi får nok ikke gjennomslag for alle kravene, men har grunn til å tro at regjeringen kommer til å satse på noen av dem. Dette har vært et mål lenge, og kravene er ikke urimelig kostbare, sier han.

– Dyster statistikk

Tilbake på Sletten har Marijana og Adam kommet til enighet om at barne-TV skal snurres i gang straks besøket har dratt. Marijana forteller engasjert om målet med studiene; det handler åpenbart om mer enn å få en jobb.

– Statistikken over unge, enslige mødre som tar høyere utdanning er dyster. Jeg ønsket ikke å bli en del av det tallet. Mange alenemødre vet for lite om egne rettigheter, ingen kommer til deg og forteller hva du har krav på. Du må finne det ut selv, forteller hun.

I tre år har Marijana mottatt en NAV-finansiert overgangsstønad som nå forlenges til endt bachelorgrad. Masterfremtiden er derimot mer usikker.

– På lang sikt tror jeg velferdssamfunnet ville tjent på å gi overgangsstønad også under masterutdanningen. To års støtte for å generere arbeidskraft og verdiskapning i kanskje femti? Opplagt!

Men først skal bachelorgraden fullføres. Med trykk på «skal».

– Å hoppe av er uaktuelt. Jeg gjør ikke dette kun for meg selv, jeg vil gi Adam en bedre fremtid. Det går hvis man er mentalt innstilt på hva som må til. Men man må virkelig ville det.