Stemningsrapport: fadderuken

Spent. Nervøs. Trippende. Lange blikk. Klamme håndflater. Vi har alle vært der. Som ny student er det mange inntrykk å ta innover seg, mange håp og forventninger for framtiden som gjør dette til en viktig dag for mange. Men før man kan starte selvrealiseringen, må man gjennom den beryktede fadderuken.

– Jeg håper at fadderbarna trives, at opplegget blir bra og at alle føler seg inkludert, sier Randi Elisabet Aursland, fadder på Det medisinsk-odontologiske fakultet ved Universitetet i Bergen. Hun, som et hundretalls andre, møtte opp under den høytidelige åpningen av det akademiske året på Muséplass.

– Jeg har derimot ikke så store forventninger til festingen, det er ikke helt mitt bord. Man kommer til et punkt der det ikke er så gøy lenger, legger hun til.

Roy Martin Jensen er ny student ved Høgskolen i Bergen, men er derimot ikke ukjent med fadderuken.

– Hvis det blir som i fjor, så blir det iallfall mye festing. Men det høres ut som det skal bli mer aktiviteter i år. Vi får nok vite mer om det nå, sier han og lar blikket gli over gruppen av spente ansikter og videre mot fadderen som holder opp et skilt med påskriften «Automasjon».

Roligere?

Fadderuken omtales ofte som en forlengelse av russetiden, og medieoppslagene rundt utagerende fyll har vært mange, så mange at det nå er gitt lovord om en roligere introduksjonsuke for de nye studentene. Vi undres over hvilke forventninger som florerer, og hvordan stemningen farger byluften denne uken.

Klokken er 19:30 og stemningen er i taket denne tirsdagskvelden. Eimen av alkohol ligger tungt i luften allerede ved inngangen til Scotsman, som i kveld er reservert for Norges Handelshøgskoles (NHH) bar-til-bar runde. Dansegulvet er fullt av feststemte mennesker som legger all beskjedenhet til side, og kaster seg mot den imaginære mikrofonen idet de kjenner igjen slageren som går over høytalerne. På hver bar arrangeres det konkurranser hvor studentene kommer inn gruppevis og sanker poeng, i håp om å vinne både heder og ære.

– NHH er kjent for den fadderuken hvor det skjer mest, med mange og bra fester, forteller en av høgskolens ferskeste studenter.

Hun står sammen med en klynge andre fadderbarn som tar seg en pust i bakken og slukker tørsten med en mulig romtemperert øl.

– Jeg hadde skyhøye forventninger, og de ble innfridd, ler venninnen, før den korte samtalen brått blir avbrutt idet de blir ropt tilbake til dansegulvet.

Ønsker mindre drikkepress

Iveren som farger lokalet kunne smittet over på et hvilket som helst sinn, og til tross for den brune væsken i glassene, virker studentene mer ruset på stemningen. Noe som gjerne kan tolkes som et godt tegn, i og med at klokken såvidt er passert åtte.

Vi får huket tak i en gruppe ivrige faddere som ikke legger skjul på at fadderuken er et viktig tiltak som strekker seg lenger enn bare festing.

– Jeg vil si at 80 prosent av de jeg kjenner i dag er gjennom fadderuken. Det er et godt strukturert program hvor man finner venner, forteller Preben Fjellaker Mathisen.

Ferden går videre til Garage, hvor lydnivået når nye høyder. Lasse Storhaug fra Teknisk gruppe ved NHH forteller at de har en egen post på programmet hvor en av konkurransene blant annet dreier seg om å rope høyest inn i en desibelmåler.

– Mellom konkurransene har vi en poengliste med ulike oppgaver. Vi har imidlertid lagt vekt på mindre drikkepress, så man får ikke poeng for å styrte øl, forteller han.

Torgallmenningen

Klokken er 22:30 torsdag kveld, og feststemningen på Torgallmenningen er allerede svært høy. Tre jenter ankommer Den blå steinen, hvor den ene plutselig snubler over den forhøyede kanten og i neste øyeblikk ligger langflat på magen. Mobiltelefonen glipper ut av hendene hennes, og skeiner langs bakken. Hun hjelpes opp av venninnene, som er tilsynelatende mindre beruset, før de blir hentet av en fadder og forsvinner nedover gaten.

Vi beveger oss videre bortover Torgallmenningen, hvor en kar iført en i-stykker-revet fadder-T-skjorte, kaster opp i blomsterkassene. Samtidig myldrer byen av livlige utkledde fadderbarn som løper forbi uten å ta notis av hendelsen.

God respons

Klokken nærmer seg 00:30, og til tross for innslag som antageligvis får de fleste av oss til å mimre tilbake til russetiden, minner gatene i Bergen om en helt vanlig lørdagskveld. På vei mot S.I.N. runder vi Sjøfartsmonumentet, hvor en kar har segnet om. Her venter en avtale med Morten Føreland som har valgt å være avholds, og ønsker å gå fram som et eksempel på en alternativ måte å feire fadderuken på.

– Fadderuken har vært helt konge. Jeg syns faktisk det har vært litt lite liv i fadderuken min, men det har vært bra i kveld, sier han.

Vi sitter på fortauet utenfor S.I.N. og observerer folkemengden som står som sild i tønne ved inngangen. Kraftige stemmer og høy latter gjør at ørene må spisses litt ekstra.

– Jeg tror det er for mye drikkepress. Og det er litt derfor jeg ønsker å være avholds på fest. Altså, jeg tar meg ei øl eller to liksom, men... På fest så ønsker jeg å yte mindre drikkepress, og det gjør jeg med å ikke drikke.

Føreland smiler og forteller at responsen har vært utelukkende god.

– De fleste er veldig respektable på det. Eller, alle er veldig sånn «Åh, skjønner ikke at du klarer det, men all respekt, liksom», ler han.

En del av Bergen

Kvelden trekker inn i de sene nattetimene idet vi igjen vandrer over Torgallmenningen. Lydteppet er dempet, og det kan virke som om roen har senket seg over Bergen sentrum. Vi rusler sakte mot bussholdeplassen, og lar Torgallmenningen hvile etter nok en kveld som vertskap for byens ferskeste borgere.