Pysete, lukket og firkantet

Springbrettet_BF_6

ARKIVFOTO: BEATE FELDE

LESERINNLEGG: Det er grunn til å ta norske studenters bekymringer på alvor, mener professor Kjersti Fløttum.

TEKST AV: Kjersti Fløttum, professor for fremmedspråk ved UiB. FOTO: UiB

TEKST AV: Kjersti Fløttum, professor ved Institutt for fremmedspråk ved UiB. FOTO: UiB

«Pysete, lukket og firkantet.»

Dette var karakteristikken kunnskaps-Norge fikk av Studentenes Perspektivmelding, utarbeidet av en nasjonal gruppe studenter. Meldingen inneholder både overordnede perspektiver og konkrete tiltak som studentene mener må til for å møte den raske teknologiske og digitale utviklingen i samfunnet. Dette er i klarspråk utfordringer all høyere utdanning må ta på alvor. Studentene er de som best kan gi tilbakemelding på forholdet mellom utdanninger vi tilbyr i dag og det de opplever når de møter arbeidslivets krav.

For det første mener studentene at et arbeidsliv i stadig endring krever at det satses mer og hurtigere på nye fagdisipliner – fra å være pysete må institusjonene bli tøffere. Det er riktig at høyskoler og universiteter har en innebygd treghet som kan gjøre det vanskelig å raskt etablere utdanninger som synes høyaktuelle her og nå. Samtidig er det slik at evne til omstilling krever gode, generiske overførbare ferdigheter. Bildet om barnet og badevannet blir relevant; vi skal ikke forkaste alt det «gamle» selv om noe må endres og noe må legges til. Vi må ikke kaste vrak på det verdifulle vi har i solide fagutdanninger, men videreføre grunnleggende akademiske verdier og dermed ferdigheter, det vil si den kunnskapen som varer og er levedyktig under sterkt skiftende forhold.

I høyere utdanning tilegner man seg kunnskap som man vil få bruk for i de fleste forskjellige yrkessammenhenger. Det dreier seg om overførbare ferdigheter innen metode, kritisk analyse, å formulere problemstillinger, avgrense prosjekt, jobbe både selvstendig og sammen med andre, og ikke minst gode språkkunnskaper, både muntlig og skriftlig. Det er også slike ferdigheter arbeidslivet etterspør.

I tillegg er analytiske ferdigheter viktige for å kunne vurdere holdbarhet i ny kunnskap, se hva som bør vektlegges og hva som mangler. Men noe nytt må legges til disse ferdighetene. Det gjelder for det første digital kompetanse, som helst bør bli en del av alle fagdisipliner. Den digitale kompetansen bør også inneholde ferdigheter i å se hva en digitalisering av samfunnet betyr for mennesker og menneskelige relasjoner. Det andre som med stort hell kunne bli føyd til som generisk og overførbar kompetanse, er kunstfaglige innslag. Vi ønsker jo å utdanne kandidater som er kreative, som kan tenke nytt og selv bli viktige deltakere og pådrivere i samfunnsutviklingen.

For det andre ønsker studentene seg et åpnere utdanningssystem. De opplever at systemet er for lukket i den forstand at det er for lite samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og verden utenfor, mellom utdanning og arbeidsliv. Dette er en utfordring både for utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet. Det mangler ikke på vilje, fra begge sider, om blant annet å øke mulighetene for relevant arbeidspraksis, men for lite har skjedd. Det såkalte RSA, Råd for samarbeid med arbeidslivet, kan bli sterkere pådrivere i dette.

Med mer åpenhet mener studentene også større og bedre åpninger mot utlandet. I tillegg til gode utvekslingsmuligheter, som allerede er bra utviklet, kommer kompetanse i fremmede språk og kulturer som en avgjørende forutsetning for å lykkes. For det første må vi slutte med å tro at vi nordmenn er så gode i engelsk. For det andre vil det være berikende å lære seg et fremmedspråk uansett hvilket fag man velger å studere. Språkfag er en basisferdighet på linje med de generelle ferdighetene nevnt ovenfor. I tillegg tilsvarer et språkstudium, slik det tilbys i norske utdanningsinstitusjoner, kompetanse i språkområdets kultur, samfunn og politikk – som et fullstendig områdestudium. Som Coco Norén, professor ved Uppsala universitet, uttrykker det: «Med grammatikken eier man språket, med språket eier man verden».

Det tredje hovedpunktet Perspektivmeldingen tar opp, er å gjøre det studentene oppfatter som et firkantet system mer fleksibelt. Hvordan kan man istedenfor å følge ett program gjennom hele utdanningen velge litt herfra og derfra for å oppnå en bredere fagkompetanse? Studentene har helt rett i at det fortsatt er ulike barrierer som hindrer en friere kombinasjon av fag, og at fagsiloer fortsatt er et relevant begrep. Og for å bidra i de store og komplekse samfunnsutfordringene er det et klart behov for tverrfaglig kompetanse. Vi bør derfor vurdere å tilrettelegge bedre for muligheter til å kombinere ulike fag innenfor et studieprogram. Dette kan gi verdifull kompetanse som arbeidslivet etterspør (for eksempel språk og statsvitenskap, filosofi og matematikk, juss og geologi). Samtidig er det viktig å minne om at tverrfaglighet ikke er noen kvikk-fiks. God tverrfaglighet er krevende og forutsetter solid basiskompetanse i de involverte enkeltfagene. Det vil derfor være klokt å sikre seg i det minste én god fagkompetanse, istedenfor bare å hente litt herfra og derfra ved å hoppe fra det ene faget til det andre. Det kan være relevant å minne om følgende ord fra Barrack Obama: «It’s not cool to NOT know what you are talking about.»

Et viktig mål for høyere utdanning er å gjøre studentene klare til å mestre det fremtidige samfunnet som de får overlevert, med teknologisering, digitalisering og roboter. I tillegg skjer utviklingen i en internasjonal og global verden der kanskje bygda, byen og nasjonalstaten før var nok. Dette er studentene selv bevisste på. De krever en bærekraftig utvikling og ønsker å bidra til noe som er større enn dem selv. Det lover godt. Vi kan se for oss en konstruktiv studentaktivisme som pådriver for FNs bærekraftagenda, vedtatt i 2015 og gjeldende til 2030. Dette er en agenda Norge har gitt sin tilslutning til, og som Kunnskapsdepartementet også legger vekt på i Stortingsmelding 16, Kultur for kvalitet i høyere utdanning. Departementet har klare forventninger til høyskoler og universiteter om å følge opp, om å forholde seg aktivt til bærekraftsagendaen og vurdere hvordan de kan bidra til å nå målene. Når NHH-symposiet stiller spørsmålet om hva som er målet med høyere utdanning, blir denne agendaen særlig viktig. Den inneholder 17 mål med en rekke delmål. Disse kan man også se på som en viktig plattform for innovasjon og nyskaping, som studentene selv kan bidra til å fremskynde.