Rock fra det hinsidige

MANI. Electric Eye på Hulen var muligens årets beste konsert. FOTO: Toril Sunde Apelthun

FOTO: TORIL SUNDE APELTHUN

Årets beste konsert kan ha kommet så tidlig som i mars.

Konsert

«Electric eye»

Hvor: Hulen

Når: fredag 16. mars

 

Jeg har valgt å skrive et kjærlighetsbrev i anmelderdrakt, og jeg skal prøve å fortelle hvorfor.

Det var umåtelig vanskelig ikke bare å kaste blokka over skuldra og gi opp etter Electric Eye sprengte Hulen til himmels. For ord blir fattigere enn ei kjerkerotte når denne konserten skal dekomponeres ned til noen linjer. Rett ut, er dette noe av det mest utfordrende jeg har møtt på under min tid som anmelder. Men, her er et forsøk.

Den beste musikken er den som får hverdagens stress til å falle til jorden. Du vet, der bassen pulserer i mellomgulvet, brystet fylles av varme og alle tanker forsvinner. De stundene der du glemmer å trekke pusten, ikke av frykt for dårlige prestasjoner på scenen, men fordi alle andre sanser kortslutter. Den beste musikken er der ingen andre ting enn øyeblikket betyr noe som helst. Electric Eye fikk det øyeblikket til å vare i over en time torsdag kveld.

Det bergensbaserte bandet har i løpet av de siste årene markert seg som et ytterst spennende tilsnitt til norsk rockland. For fem år siden spilte de sin første konsert på Hulen, og nå, to album senere, feirer de jubileet på samme scene. Electric Eye klarte å dra en god del publikum, og det var tett og heftig trøkk fra første akkord, både fra scene og gulv. «Morning light» sendte hele publikum på en tur, og rommet gikk i transe. Det må vel være drømmen til alle pyskideliske rockere?

electric-eye_TSA_02

FOTO: TORIL SUNDE APELTHUN

Torsdagens konsert ble hjulpet frem av de magiske fingrene til Hans Petter Heggli, som er nødt til å nevnes av den enkle grunn at undertegnede aldri har  hørt maken til lydbilde på Hulen. Det smakte ekstra godt da det som ble levert fra scenen også var magisk. Gitarmani over den gjennomgående pulserende rytmeseksjonen. Nøkkelord for hele konserten var hypotiserende og slående.

Det er ikke bare Melkeveien, men et helt kosmos av herlige elementer som veltet mot publikum, men det virket aldri forstryrrende, tvert imot: det var uimotståelig. Bandet gir alt de har, hele tiden. Det er ikke snakk om å skulle holde noe tilbake. Electric Eye har klart det som tar andre band 25 år, på bare fem – bandet har blitt  en bauta av et rockeband, så solid og trynesmeltende at det er til å grine av. Electric Eye er et sånt band som fremkaller frysninger etter hver tone.

Det maniske, men strukturerte kaoset er bandets desidert beste kvalitet. Så når «Mercury rise», bandets mest populære låt,  kommer er den ikke like bergtakende i sin mer tradisjonelle rockedrakt. Men det trengtes en liten pust i bakken før taket på nytt skulle sprenges til himmelen. Noe av det samme kan sies om bandets tittellåt; nedstrippet lot den de lange tonene fra både keys og strenger få flyte ute blant publikum.

Så da vokalist og gitarist Øystein Braut spør «har dere det fint?» blir stemningen nesten komisk. Det umiddelbare svaret i de fleste skallene må ha vært: «kødder du? Ja, for helvete».

På tampen ble doublenecken trukket frem under avslutningslåten «Tangerine», og da var det bare å legge seg langflat, bli forbanna eller bare gå hjem. Ofte tar jeg meg selv i å sitte med fingrene foran øyenene når dette har skjedd på andre konserter, men ikke denne kvelden. Absolutt ikke denne kvelden.

Electric eye er en kjærlighetserklæring til psykedelisk rock, og jeg ønsker å skrive dette kjærlighetsbrevet til dem nettopp på grunn av det. Årets beste rockekonsert kan godt ha kommet i så tidlig som i mars.