Skal menn eller kvinner tie i forsamlinger?

Kjønnsfordeling_JHM_02

ARKIVFOTO: Jarle Hovda Moe

LESERINNLEGG

Ønsker du å skrive et leserinnlegg i Studvest? Send inn til debatt@studvest.no.

TEKST AV: Torstein Nielsen Hole, stipendiat ved bioCEED ved Universitetet i Bergen.

TEKST AV: Torstein Nielsen Hole, stipendiat ved bioCEED ved Universitetet i Bergen.

I de siste par ukene har det pågått en debatt om kvinners manglende deltakelse i forelesninger. Lise Rakner ved institutt for sammenlignende politikk forteller at de kvinnelige studentene «sjelden sier noe, og er de første til å forlate forelesningssalen». Mens student Ingeborg Sivertstøl forteller at studentene i forelesningssalen sitter i «andektig stillhet» og lytter til sine mannlige medstudenter.

Denne debatten er viktig, men villeder oss til å tenke at dette handler om ett problem, mens jeg mener det egentlig er to ulike utfordringer som kommer til syne: 1. Kun noen få prater i forelesningene. 2. Menn tar mer plass enn kvinner i forsamlinger.

Tenk deg en forelesningssal med 100 studenter. I løpet av en tre-timers forelesningsøkt stiller foreleseren flere spørsmål. 20 ulike studenter rekker opp hånden og svarer på spørsmålene, ti kvinner og ti menn. ‘Flott’ tenker kanskje foreleseren, lik fordeling, kvinner og menn bidrar like mye. Likevel er det altså 80 av 100 studenter som ikke har sagt et ord, som passivt sitter og hører på forelesningen. Det blir ikke bedre av at 20 studenter nok er uvanlig høyt antall deltakere i en forelesning. For ikke å snakke om at kjønnsfordelingen i dagens klasserom neppe skulle tilsi at like mange menn og kvinner burde rekke opp hånden. Hva om kun 30 av studentene i forelesningen er menn?

Dette eksempelet viser at forelesninger i for stor grad favoriserer noen få enkeltindividers deltakelse, det er ikke en metode som egner seg for å engasjere hele forsamlingen og gjøre både kvinnelige og mannlige studenter til aktive deltakere. Dette er synd, for forskningen i feltet viser jo ganske ettertrykkelig at det er aktiv deltakelse som fører til bedre læring.

Kvinners lave aktivitet i forelesninger er utvilsomt et uttrykk for systematiske utfordringer i akademia og i samfunnet for øvrig, men jeg er usikker på om det å få ti kvinner til å rekke opp hånden er tilstrekkelig til å bøte på problemet. Det er vel og bra å dele kunnskap om kjønnsroller og det å være selvkritisk til hvor mye plass en selv tar i forsamlinger, men det er et tiltak som fort kan føre til at flere av dem som bryr seg om likestilling holder kjeft, og at det blir et enda skjevere fordeling av engasjement, istedenfor at dem som ikke bryr seg tar et selvkritisk blikk.

Det finnes et utall av enkle pedagogiske virkemidler som kan gjøre en hel forelesningssal aktiv, det kan fungere i store auditorier med hundrevis av studenter og behøver ikke nødvendigvis store ressurser. Disse metodene er kun et raskt Google-søk unna, og ved å ta i dem i bruk kan forelesere engasjere både studenter med ulike kjønn, sosioøkonomisk bakgrunn, nasjonalitet og personlighetstyper. Det ville nok ikke vært så dumt i lys av likestillingens kår i dagens forelesninger. Kanskje det også kan ha en innvirkning på de rekordstore frafallstallene i høyere utdanning?