Skam, håp og gravide nonner

Agnus Dei_Tour de Force_03

FOTO: TOUR DE FORCE.

Et sterkt rørende etterkrigsdrama om å bevare håpet.

FILM

«Agnus dei (The Innocents)»

Regissør: Anne Fontaine

Sjanger: Drama

«Tro er tjuetre timer med tvil og et minutt med håp,» svarer søster Maria etter at Mathilde foreslår at hun kan finne trøst i troen. Utsagnet gjenspeiler mye av det denne franske filmen handler om.  

Mathilde Beaulieu er en fransk lege som jobber for Franske Røde Kors i Polen 1945. Etter et møte med en polsk nonne som bønnfaller henne om å følge henne til klosteret for å hjelpe en syk kvinne, blir Mathilde innviet i hva som egentlig skjuler seg innenfor klosterets vegger.

Noen måneder tidligere hadde russiske soldater trengt seg inn i klosteret, en hendelse som førte til at syv av nonnene ble gravide. Redde for Guds forsømmelse og fulle av skam, undertrykker nonnene det som har skjedd for seg selv. De er desperate etter at hemmeligheten ikke skal komme ut, og redde for at klosteret vil bli lagt ned og nonnene kastet ut.  

Hvordan bevare troen etter en slik forferdelig hendelse? Selv om nonnene er kledd i de samme svarte og hvite klærne, er de meget forskjellige og takler situasjonen ulikt. De skiller seg klart fra hverandre i måten de velger å takle den brutaliteten de har vært offer for. De med mest erfaring om en verden utenfor klosterets vegger klarer å bevare en viss ro, i motsetning til de av dem som har levd mesteparten av livet i Guds tjeneste.   

Etter de utallige fødslene, samt keisersnitt og uoppdagede fødsler, får man sjeldent se mødrene holde barna. Man føler heller redsel, smerte og skam. Følelser som kommer godt frem gjennom det mørke vinterlandskapet som omringer klosteret, fargeløse klostervegger samt at det er lite musikk til handlingen. I størsteparten av filmen blir man vist triste, fargeløse scener med ikke annet enn én og annen kirkesang i bakgrunnen.   

Den tunge handlingen knyttes sammen i siste liten på en måte som virker som en litt for enkel utvei etter de tunge følelsene man har vært vitne til gjennom filmen. Slutten føles dermed litt brå, og vi sitter igjen med en vedvarende følelse av den tidligere brutaliteten som man ikke helt klarer å riste av seg.

På tross av slutten er dette et godt fransk – polsk drama som belyser et biprodukt av krigen jeg ikke har sett eller tenkt på før. Det er forferdelig å tenke på at selv steder som anses som  som hellige tilfluktssteder ble gjort til et sted for frykt og skam. Filmen får deg til å føle og tenke – slik en god dramafilm skal gjøre.