United Nothing?

Du trodde kolonitida var over? Tro igjen.

IMG_0455

Foto: Gunnbjörg Gunnarsdóttir

Tekst: Lone Lunemann Jørgensen, Studentersamfunnet i Bergen.

28. september i år vedtok Studentparlamentet ved UiB en resolusjon om å boikotte Marokko. Bakgrunnen er Marokkos tilstedeværelse i Vest-Sahara, som betegnes som det siste uløste kolonispørsmålet på det afrikanske kontinentet. I Norge er det brei politisk enighet om at dette er en okkupasjon – samtlige partier, fra Rødt til FrP, er enige om at den tidligere spanske kolonien har rett til selvstyre. Mange norske delegasjoner har besøkt de okkuperte områdene langs den nordafrikanske kysten, og opplevd ublide møter med marokkansk politi. Jeg var selv en del av en slik delegasjon i mai 2014, og ble både skjelt ut, fratatt pass og kastet ut av Vest-Saharas hovedstad El Aaiún. Selvsagt skremmende og ubehagelig, men det som gav størst inntrykk var de saharawiske studentene vi traff i smug på en studenthybel i Marrakech. Førti minutter fikk vi tilbringe sammen med Youssef og kameratene hans før det stod politi på døra. Studentene vi møtte fortalte om livet som second class-studenter i Marokko. De risikerte å måtte avbryte studiene sine bare ved å treffe oss. Å bære det saharawiske flagget er forbudt. Å ytre seg om okkupasjonen er ulovlig. Youssef satt fire timer i avhør hos politiet etter å ha snakka med oss. Vi kunne reise hjem igjen – for Youssef er dette hverdagen.

«That might be my uncle, but I wouldn’t know. I’ve never met him”. Youssef ser på mannen det er bilde av på mobilen min. Mannen er en jeg møtte i de saharawiske flyktningeleirene i Algerie, hvor 165.000 saharawier lever i eksil, fullstendig avhengig av utenlandsk bistand. I dette ingenting-landet i ørkenen har de venta siden 1975, da Marokko bestemte seg for å «ta tilbake» Vest-Sahara. Nå er den lille befolkninga bokstavelig talt splitta – Marokko bygde på nittitallet en 2700 kilometer lang militær mur gjennom Saharaørkenen. Muren hindrer effektivt saharawiene å reise til og fra, og området er et av verdens mest minedekte. Nylig opplevde flyktningene i Algerie en av de verste flommene på førti år, og en allerede begrensa infrastruktur ble hardt ramma. På den andre sida av muren, i de okkuperte områdene, er vold og overgrep daglig kost, og den politiske friheten er under sterkt press. Blant annet derfor er det norske næringslivet sterkt frarådet å investere i området. Derfor kan en jo spørre seg: Hvorfor skjer det ingenting? Hvorfor kjemper saharawiene fremdeles for sin frihet, førti år etter at det spanske koloniherredømmet trakk seg ut?

United Nothing. Det er kallenavnet mange saharawier har gitt FN. FN-operasjonen MINURSO har vært tilstedeværende i både de okkuperte områdene og i flyktningeleirene i Algerie siden 1991. Da ble det våpenhvile mellom Vest-Saharas motstandsbevegelse Polisario og Marokko, mot at en folkeavstemning om frigjøring skulle finne sted. Den har enda ikke blitt gjennomført. Frustrasjonen vokser for hver dag som går, og all motstand blir slått hardt ned på av marokkanske myndigheter. FN-operasjonen er tilstedeværende, men gjør lite, og har heller ikke mandat til å rapportere om menneskerettighetsbrudd.

Studentersamfunnet i Bergen har invitert den tidligere lederen for MINURSO-operasjonen, generalmajor Kurt Mosgaard, til å debattere dette med Erik Hagen fra Støttekomiteen for Vest-Sahara. De gjester Studentersamfunnets møte Western Sahara – Africa’s last colony 5. november klokken 18.00 på Litteraturhuset. Jeg er glad for muligheten til å kunne debattere dette fritt uten redsel for å bli arrestert og trakassert. Hvor lenge må Youssef vente før han kan oppleve en like fri og trygg studenttilværelse som meg?