Velferdstinget straffer dem som sliter

På årets budsjettmøte ble Økonomiformidlingen kuttet til beinet. Det innebærer en risiko for at vi må legge ned, selv om vi skal kjempe i det lengste for å holde driften i gang.

På møtet ble det også for alvor vist at studentdemokratiet ikke lenger fungerer. Det ble vist at de svakeste og de som trenger hjelp ikke lenger prioriteres, og det ble vist at sentrumsrepresentantene ikke makter å sette seg inn i situasjonen til de studentene som sliter økonomisk.

Økonomiformidlingen har siden 2012 bistått studenter og privatpersoner med økonomiske problemer, uavhengig om det er enkle spørsmål om personlig økonomi eller om det er tunge saker innenfor inkasso. Våre rådgivere arbeider frivillig, får ikke lønn og bruker store deler av sin fritid til å hjelpe og kjempe for at studenter skal få den hjelpen de trenger. Likevel kuttes vi.

Konsekvensen kan bli at studenter som sliter med å få endene til å møtes ikke har noen å snakke med. Det betyr at nærmere 40 barnefamilier og 30 enkeltpersoner som står i fare for å miste hus og hjem ikke lenger har tilgang på gratis økonomisk veiledning. Det betyr at 1 100 studenter ved videregående skoler ikke lenger får opplæring i personlig økonomi. Blant grunnene til at vi kuttes, er at VT mener at vi ikke har hatt nok studentklienter i år. Tallet da vi sendte inn søknaden, var åtte. Men de som registreres som klienter er ikke de eneste vi hjelper.

Over 250 studenter har fått bruk for Økonomiformidlingen gjennom å delta på kurs og foredrag eller å henvende seg på telefon og mail i år. De får ikke lenger mulighet til dette. Det betyr også at studentorganisasjoner ikke lenger får opplæring i regnskap og budsjettering og det betyr at de svakeste straffes. Velferd, mener representantene på budsjettmøtet.

Velferdstinget er særlig kritiske til hvorfor vi har et kontor i sentrum, noe det flertallet som stemte gjennom kuttet vårt i går mener er helt uforståelig. Årsaken er veldig enkel: De som kontakter oss har som oftest økonomiske vanskeligheter og er studenter. Se for deg at du skal ta bussen til NHH og må gå forbi flere hundre studenter før du banker på døren vår og føler studenter ser på deg mens du gråter, ikke vet hva du skal gjøre og virkelig trenger hjelp. Se så for deg at du kan gå fra skolen til en bakgate i Bergen sentrum hvor ingen kan se deg, hvor du kan sitte i fred og ro sammen med to rådgivere og gjennomgå økonomien din. Hva ville du valgt og hvilket alternativ ville redusert terskelen for å ta kontakt?

Det virker som om studentene fra sentrum ikke makter å forstå hva det vil si å slite økonomisk. De forstår kanskje ikke at det er godt mulig en av deres venner har behov for oss i dag eller i fremtiden. Det er jo «bare» 50 000 unge i alderen 20-30 år som har betalingsanmerkning og ifølge DNB vet kun 40 prosent hva en betalingsanmerkning er.