Avatar, filmen om møtet mellom menneskene som vi kjenner dem og de utenomjordiske på planeten Pandora, minner oss om vår egen sivilisasjonshistorie og er en studie i stereotypier og sjåvinisme. Jeg formelig fråder av indignasjon, så la oss ta dem én av gangen.
Den kvinnelige hovedpersonen, Neytiri - en moderne Pocahontas i 3D – føler naturen. Når Neyitri løper gjennom den forunderlige skogen på planeten Pandora, med sin knapt tildekkede kropp, utstråler hun seksualitet og dyrisk styrke. Stereotypien om det kvinnelige som instinkt og sensibilitet bekreftes for kinogjengeren. Denne symbolikken utvides etter hvert til å omhandle hele samfunnet på Pandora. Det er noe opprinnelig ved navi’ene som her fremstilles som den komplette motsetning til mennesket og Vesten som rasjonell, logisk, sivilisert. De kjenner på verden rundt seg, i gresset, på vinden gjennom trærne, de pulserende ritualene for Moder Jord. Pandora er i kontakt med seg selv.
At kvinnene i Avatar kanskje er både følsomme og moderlige i all sin respekt-for-alt-som-lever, betyr allikevel ikke at de har noe moralsk overtak i fortellingen. Det er hovedpersonen Jake Sully, den smått ubehjelpelige muskelmannen, som er moralens og den vestlige sivilisasjons fremste representant på Pandora. På det punktet i filmen der Jake skal velge seg en make blant «na’vi-ene» setter strykerne inn akkurat i det han proklamerer overfor Neytiri at han vil gifte seg med henne, men: «først må hun få lov til å velge meg også». Det bakstreverske stammesamfunnet blir her introdusert for det vestlige konseptet kjærlighetsekteskap.
James Camerons Avatar er en på samme tid romantisering og umyndiggjøring av «den andre», enten det er snakk om kvinnen eller den ikke-vestlige verden. Fremstillingen av vesnene på planeten Pandora minner om kolonitidens syn på «villmannen», den primitive, seksualiserte, dyriske negermann. Dette kulturelt og sivilisatorisk klossete Pandora har allikevel, i all sin enkelhet, noe vi mennesker i Vesten har mistet. Avatar viser det modernes inntreden i en verden der det industrialiserte menneske møter seg selv i døra i all sin effektiviserte rasjonalitet og finner tilbake til det som egentlig betyr noe. Når vi i dag snakker om afrikanerne – så fulle av liv, med de flotte folkedraktene, så kroppslige i all sin bastskjørt-prakt, snakker vi også James Camerons språk.
Debattregler
-
Personhets har ingen plass i debattene våre.
Ikke trolling
eller injurier
heller. Slike innlegg bidrar ikke til debatten og vil bli slettet.
-
Innlegg som inneholder reklame, spam eller forsøk på verving vil bli slettet.
-
Rasistiske ytringer er forbudt etter norsk lov og vil bli slettet.
Hvorfor sletter vi ikke alle dårlige innlegg?
Vi ønsker mest mulig åpne og inkluderende debatter med færrest mulig slettede innlegg. Vi sletter innlegg som bryter med loven eller våre etiske retningslinjer.
Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.
MERK: Moderator og journalister skriver aldri innlegg i kommentarene, innlegg med avsender
'webmaster'/'web-ansvarlig' eller liknende er falske og vil bli slettet.
Print