Tony Blair fikk i forrige uke presset gjennom et forslag om å tredoble studieavgiften ved britiske universitet til vel 37.000 norske kroner. Forslaget gikk gjennom med knappe 316 mot 311 stemmer. Britiske studenter raser, og frykter at man igjen vender tilbake til tiden da bare de velbemidlede hadde råd til høyere utdanning. Hvor ble det av Blairs eget slagord «education, education, education» ....?
Men er det grunn til å frykte at studieavgiftsøkningen kan snike seg inn på norske universiteter?
Foreløpig er skolepenger blitt blankt avvist av norske politikere. Men gratisprinsippet har aldri vært lovfestet i Norge. Det har bare vært basert på en konsensus om at høyere utdanning er fullt og helt det offentliges ansvar. Flertallet av Ryssdalutvalget åpnet imidlertid for studieavgifter i fremtiden da de la frem sin innstilling for noen måneder siden. Så godt som en samlet universitets- og høyskolesektor går i mot flertallsforslaget. Men tidene forandrer seg, og Ryssdalsutvalgets flertallsinnstilling er helt i tråd med tidens ånd. Offentlig sektor kuttes, og lønnsomhetsmantraet sniker seg inn på stadig flere områder hvor det overhodet ikke har noe å gjøre.
Mens vi i Norge stort sett har plasket rundt i vår egen universitetsandedam, har mange studenter i resten av Europa sett skriften på veggen og organisert seg. Blant annet gjennom nettverket «Education-isnot-for-sale». Studenter strømmer igjen ut i gatene i protest mot rasering av høyere utdanning. De krever at utdanning er gratis, offentlig, mangfoldig, tilgjengengelig for alle. Over hele Europa kuttes det i utdanningsbudsjett, studieavgifter økes eller snikinnføres, og fagene strømlinjeformes.
Det ligger sterke føringer bak. GATS-avtalen skal blant annet regulere internasjonal handel med utdanning. Den såkalte Bologna-prosessen tok sikte på å internasjonalisere og standardisere utdanningsstrukturene.
Kvalitetsreformen er vårt nasjonale utslag av den sistnevnte. Ryssdalutvalgets mandat var å utrede ulike eiertilknytninger, styringsformer og skolepenger ved universiteter og høyskoler. Den nasjonale og internasjonale utdanningspolitikken henger sammen, og å se innføringen av studieavgifter i Storbritannia som et enkeltstående fenomen er ikke bare dumt, men også farlig. Om vi begynner å utvanne gratisprinsippet litt etter litt, er det fare for at vi snart får en kjempelekkasje. Når det offentlige trekker seg bort fra sitt ansvar for å finansiere og drive utdanning, er det nok av andre som gjerne tar over. Handel med utdanning blir allerede anslått til å ha en omsetning på 2.000 milliarder per år på verdensbasis, og det ligger et enormt profittpotensiale i denne sektoren.
Det er sterke dragkamper i dagens samfunn om å definere hva som er det offentliges ansvar å finansiere, og hva som er den enkeltes ansvar. Selv om vi i Norge nærmest får utslett av å høre ordet «ideologi», er det nettopp det dragkampen til syvende og sist handler om. Så også hva utdanning skal handle om. Skal det være effektivt og lønnsomt eller skal det være grensesprengende, søkende, gratis, allment tilgjengelig og skånet for knallhard budsjettpolitikk? Skal universitetene og studentene selv finansiere dette, eller er det en offentlig oppgave for vår felles utvikling? Vi har ikke råd lenger, heter det. Men når offentlig sektor må kuttes til benet, samtidig som både privatpersoners og private selskaps formuer øker, ligger det ikke en mystisk økonomisk naturlov bak. Det bunner i en politisk prioritering, utviklet og internalisert i dagens blåskimrende politiske klima.
Den ideologiske og reelle forvitringen av velferdsstaten er allerede over oss, og vi må kjempe med nebb og klør for å unngå at det når universitetene.
– Det er ikke umulig at en i fremtiden vil kreve skolepenger ved norske universitete, sa rektor ved Universitetet i Oslo, Arild Underdal, til Studvest i mars i fjor. La oss håpe han tar feil. Men det er best å være på vakt.
Print;)
