111018_Standup_NER_0156.jpg

Bak sceneteppet med student-komikerne

Trange ganger fylt med tomme ølbokser. En knirkende heis. Den sagnomsuste «bombeveggen». Og en fullstendig utslitt rød sofa.

Å finne veien til scenen er ikke lett når en aldri har vært her før. Scenen er fylt til randen med stoler, med kun en smal passasje å klatre gjennom. Stolene er det komikerne selv som må sette ned før torsdag og fredags ukentlige rabalder braker løs.

Men hvordan holder man oppmerksomheten til en hel sal i sin hule hånd? Hvordan får man mennesker til å le på kommando?

Standup er kunsten å være morsom til en satt tid på en bestemt dag. Mens «vanlige» mennesker som regel er morsomme spontant, ufrivillig og ofte på egen bekostning, er det noen som har mestret kunsten å underholde på kommando.

Studenten Andreas Bach (26) er helt fersk i standup-miljøet. Det begynte etter at han var på et av de ukentlige showene på Ricks og det ble annonsert standupkurs den påfølgende helgen.

Han ble pratet til fra scenen, og følte seg «jævlig morsom med svarene til komikeren», som han selv forklarer det. I dag forstår han hvor irriterende han var for dem på scenen.

Det var kjæresten som meldte Bach på kurset. Til tross for at han var nervøs for å prate foran alle de andre deltakerne på kurset, tok han initiativ til en Facebook-gruppe for nykommerkvelden. Her skulle alle fra standup-kurset stå for første gang.

Bach ble umiddelbart bitt av basillen. Nå vier han hver torsdag og fredag til Stand Up Bergens komikvelder på Ricks. Der presenterer han seg selv som pappa, men mest av alt som profesjonell hypokonder.

Første gangen han sto på scenen husker han derimot ikke så mye av.

– Jeg husker at jeg gikk ned trappa, så et sterkt hvit lys og plutselig var jeg tilbake backstage, forteller Bach.

Administrativ leder i Stand up Bergen, Pål Rønelv, forteller at de som bestemmer seg for å satse ofte flytter til Oslo. Men flere av de store navnene startet i Bergen. Flere, som BMI-gjengen og Selda Ekiz, var studenter i sin spede begynnelse.

– Jeg husker at jeg gikk ned trappa, så et sterkt hvit lys og plutselig var jeg tilbake backstage.

BMI startet under studietiden samtidig som de var aktive i Bergen Student-TV. Ekiz var aktiv i Stand up Bergen mens hun tok en mastergrad i fysikk. Rønelv sier at «hun må være en av de smarteste komikerne fra Bergen».

– Standup-miljøet i Bergen er et godt sted hvis man vil bygge seg opp til å bli en komiker på fulltid, sier Rønelv.

Etter en kjapp titt i Facebook-gruppen til hele Stand Up Bergen kommer Bach fram til at cirka sju av de førti aktive medlemmene i miljøet er studenter. Han merker ikke noe spesielt til at noen er studenter og andre ikke.

– Hvor lenge de har drevet med standup har mer å si, enn hva de studerer. Det er tydeligere hvor etablerte komikerne er, enn hva de driver med på utsiden.

En av de mer etablerte i komikermiljøet er lektorstudent Jørgen Haugvaldstad (30).

Som seksåring måtte han til legen for å fjerne flått fra testikkelen sin. Dette skulle også med tiden vise seg å være starten på hans standup-karriere. For historien fortalte han under et show da han tjenestegjorde i Sjøforsvaret. At han fikk selveste admiralen til å le så han som et tegn på at dette var noe han hadde talent for. Det ble starten på et liv med stand up på si.

Selv om standup er en individuell øvelse, er ingen i Stand Up Bergen alene. Komikerne har ofte felles skrivemøter hvor de setter seg på en bar med et par øl og notatbøker. Her gir de hverandre konstruktiv kritikk, prøver ut nye vitser, eller hjelper hverandre med å skape flyt i vitsene.

– Bare fordi noe er morsomt er det ikke standup. Du må ha rytme, ta noe fra virkeligheten, kutte det ned og omstrukturere det, sier Haugvaldstad.

De spør gjerne om andre vil høre vitsene. Men det er ikke latter guttene ser etter når de vil ha tilbakemelding.

– Når du forteller en vits til andre, så tvinger de fram latteren. Andre komikere bare nikker og sier det er bra. Da vet du at det er bra, for ellers får du høre det, forklarer Bach.

Ifølge de to komikerne er andre komikere ofte den eneste sikre måten man kan vite om noe faktisk er morsomt. Og det er viktig å vite, for alle vil unngå den uunngåelige «bombingen».

– Har du noen gang vært i en så klein situasjon, der du føler deg utrolig flau og alt er ille, men så innser du at du kun er halvveis? Det er det vi kaller «bombing». Du gjør det ikke bare dårlig. Det er en total katastrofe. Det er ikke bare du som ønsker å dø og bli oppslukt. Hele publikum vil dø, sier Haugvaldstad.

Han begynner å grave i sin slitte, svarte sekk. Han drar ut fire-fem skrivebøker i ulike størrelser, farger og fasonger. Han forteller at bøkene er fylt med halv-formulerte ideer. Mange blir ikke komplette før etter noen timer og flere tenkepauser på do. Andre blir aldri noe mer enn noen få stikkord.

– Alle burde skrive mer. Når alt i standup er så individuelt, må du ha gode vaner og rutiner. Men jeg tror ikke du begynner med standup om du har gode vaner og gode rutiner, sier han med et lurt smil.

Det er komikerne selv som rigger opp til standup-arrangementer. På Humorlaboratoriet på Vaskeriet er det komikerne som står for lyd og lys. Noen må til og med stå som dørvakt. De jobber sammen for å skape en humor-opplevelse.

– Alle kjenner alle. Det er en Facebook-gruppe. Alle hilser på alle. Alle snakker sammen, forteller Bach.

Denne torsdagen er det ikke dem selv de rigger opp til. Ricks har nemlig storfint besøk av en utenlandsk komiker

Komikerne forteller at de må sperre av sofaene bakerst i lokalet til alle stolene fremme ved scenen er fylt. Dette er noe de må gjøre fordi publikum vil sitte lengst mulig vekk fra scenen for å unngå å bli snakket til. Bach skal være publikum og setter seg helt bakerst ved baren før han, sammen med et par andre fra nykommer-kvelden, setter seg i den tidligere avsperrede sofaen rett før scenelyset går på og showet starter.

Oppvarmingen før headlineren for kvelden spøker etter kort tid om religion med en ire i publikum. Det kommer en bølge av latter fra hele salen når han vitser om at protestantene og katolikkene egentlig bare krangler om hvem som tar mest feil.

Selv om religion kan oppleves som et sensitivt tema for mange, hindrer det ikke standupkomikere i å vitse om det. Ifølge Haugvaldstad er det stemningen, konteksten og hvor godt likt komikeren på scenen er av publikum som er avgjørende for hvor mye han eller hun kan tulle med.

– Tar du en vits ut av et standupshow og legger det ut som en tweet, så sliter den komikeren hardt. For man trenger konteksten og stemningen rundt, forteller Haugvaldstad.

Som med alt annet finnes det trender. Det er ofte dette guttene føler at publikums kritikk bygger på. Vitsene blir ensidige og kjedelige, ikke for drøye. For uansett hvor bra en vits er, så blir du lei om du vet at den kommer.

Ifølge Bach og Haugvaldstad er det ikke et liv i sus og dus som venter en komiker i Norge.

– Standup er et veldig stort tapsprosjekt, sier Haugvaldstad med en lett latter.

Å måle seg med de engelske eller amerikanske komikerne bare basert på mengdetrening blir nesten umulig. Ifølge Haugvaldstad har London alene omtrent ti ganger så mange standup-scener som hele Norge til sammen.

Når det blir så stor manko på scenetid er «bombingen» noe man ikke slipper unna. Bombing er noe alle må gjennom, uansett hvor jævlig det er. Så i stedet for å legge skam på noe som ingen kan unnslippe, velger Ricks å hedre elendigheten.

På en utstikker av veggen på artistrommet har de «bombeveggen» – en æresvegg for alle som har dritet seg ut på scenen. Her signerer komikerne når katastrofen inntreffer.

– Kanskje jeg bare skal bombe med vilje, bare for å få det overstått, sier Bach tankefullt.

Han har kun stått standup i en drøy måned, men føler at å bombe ville gitt en større trygghetsfølelse på scenen. Å gjøre det så dårlig at det ikke er annet å gjøre annet enn å bygge seg opp på nytt, tror han vil fjerne mye av nervøsiteten.

Både Bach og Haugvaldstad er enige om at bombeveggen er et fellesskap. Det er bombingen som blir komikernes «krigshistorier». For ifølge Haugvaldstad er det kun disse historiene som er morsomme å fortelle til andre komikere.

– Standup er en gruppefølelse. Det er en grupperespons. Du kan se det i øynene, de ser på deg og alle er enige om at dette er forferdelig. Så går du av scenen og begynner å reflektere for deg selv. Alle komikere har kjent på eksistensiell angst. Etter å ha opplevd det så kan to ting skje: Enten så er du så jævlig forberedt og mentalt til stede neste gang du står på scenen i frykt for å bombe, eller så slutter du.

Tekst og foto: Nora Elvestad Reinsnes

Kommentarer

kommentarer