Slipp stresset, ta frem kjevla

Det sies at lykken likner de ville dyrene i skogen: Den blir tillitsfull først når du slutter å jage etter den. Slik beskriver Hans Børli det – og slik kjenner mange studenter seg igjen.

For min egen del har jeg knapt hatt tid til å sitte rundt noe bål og vente på dette sky lykkedyret. Jeg har ventet lenge på å finne noe spor av livsglede i bunken av notater og pensumbøker som har vokst seg som en fjellkjede rundt meg. Bortsett fra noen dagdrømmer og en kortvarig gnist av læringslyst, har jeg ikke funnet denne lykken Børli snakker om, hverken mellom fotnotene eller fagartiklene.

Likevel skimter det et lys et sted langt der ute – i enden av lesesalen, på bybanens siste stopp, i timene som tikker mot hjemreise. For hjemme venter kanskje det eneste som på denne tiden av året klarer å fremkalle både glede, ro og en slags studentvennlig julestemning.

Jeg snakker selvfølgelig om julebaksten.

Til vanlig sitter vi studenter fastlimt til skrivepulten fra tidlig morgen til sen kveld, utenom de dagene vi søker tilflukt på en av byens hundre barer. Men i kontrast til både pensumlesing og forhøyet alkoholprosenter er baking en kunstform. En av de få kunstene jeg som student får ta del i. 

Når deigbollen står klar på kjøkkenbenken, kan jeg endelig legge bort kulepennen. For verken Pepperkaker eller smultringer krever dype analyser av samfunnets mange problemer. Ingen slitne statsvitere fra 50-tallet som insisterer på å briljere med gloser på fransk, tysk og latin.

Nei, i bakekunsten er hendene frigjort til å skape små, duftende underverk. Kakemenn, kranser, pepperkakefigurer eller kanskje alle de syv slag. Alt uten frykt for sensors strenge hånd. Her venter kun familiens varme smil og et enkelt «så flink du er» – en hyggelig form for vurdering som gjør julen litt bedre, ett slag om gangen.