Et luftslott: Figurativt og bokstavelig talt

Nå er høringene ute. Fakultetene, ledelsen og tillitsvalgte på HVL har svart på «Konsekvensvurdering av strategisk dimensjonering og omfordeling av studieplasser mellom fakultet for å øke HVL si samlede måloppnåelse».

Det er en munnfull, så i debattspaltene har saken blitt kalt «Den største nedbyggingen av norsk lærerskole i moderne tid». En tittel som viser til dramatikken rundt og omfanget av saken. Vi studenter har også fått muligheten til å svare.

Noen studenter har vært sinte. Et fåtall har hatt forståelse. De fleste er forvirret.

Som øverste tillitsvalgt i Sogndal har jeg fått spørsmål som: «Mister jeg studieplassen min?», «Blir foreleseren vår sparket?», «Må jeg flytte hjem?».

Dette er selvfølgelig spørsmål hvor svaret er nei, men har en fulgt debatten bare i media er dette helt legitime spørsmål. Det blir skrevet om i media å legge ned utdanninger og campus. Det er nøyaktig dette konsekvensutredningen er til for å kartlegge.

Studenttinget på Vestlandet er tydelig i sitt svar til konsekvensutredningen. Alle campuser på HVL skal ha minst like mange heltidsstudieplasser som er tilbudt i dag. Det vi ikke uttaler oss om er hvor mange studieplasser som skal tilbys på hvilke fakulteter.

Det må skje en endring for å snu utviklingen i studenttall på flere campus. For å fylle opp campusene våre må vi flytte ledige studieplasser på lærerstudiene til studier som rekrutterer godt. Det er en urealistisk drøm, et luftslott, å tro at utviklingen vil snu uten å dimensjonere på en annen måte enn det som gjøres i dag.

Når jeg har fulgt med på den offentlige debatten har det vært poengtert problemet med å flytte studieplasser, men ingen adresserer hvordan en skal løse dagens rekrutteringsutfordringer. For å snu utviklingen i studenttallet må en prøve noe nytt.

Det vi ser er at campus som tilbyr et fåtall studier er veldig utsatte for svingninger i hva potensielle søkere vil studere. Vi må bruke de fagmiljøene vi har til å utvikle nye og bedre løsninger. En ny dimensjonering er en mulighet til å prøve noe nytt.

Prøver vi ikke noe nytt blir HVL sine campuser fylt med luft istedenfor studenter. Bokstavelig talt luftslott.

For at alle campuser skal klare å ha gode studentmiljø må en også anerkjenne en uhyggelig sannhet. HVL er én høyskole fortsatt dimensjonert som tre. Tre høyskoler som i sin tid var i konkurranse. En må gjennom dimensjoneringsarbeidet bygge en høyskole som har studietilbud som utfyller hverandre, med campuser som kan stå på egne bein, og som får muligheten til å formidle sin egenart.

En god dimensjonering vil minske internkonkurransen mellom campus, og øke konkurransekraften ovenfor andre universitet og høyskoler. HVL som en høyskole eksisterer på grunn av studentene som går her. Fulle campus fører til mer og bedre forskning, gode studentmiljø, ekte samfunnsutvikling og en attraktiv høyskole.

Da må vi gjøre endringene nødvendige for å fylle campusene våre opp igjen.