FOTO: Beate Felde

LUKE 14: Dette var semesteret Henriette skulle bli en mønsterstudent og naile alle eksamener. Slik ble det ikke.


Annonse
APROPOS:

Når jeg bestemte meg for å begynne på min andre bachelorgrad, etter mye om og men, gikk jeg også inn for at denne gangen skulle jeg gi alt. Jeg skulle ikke bare gå på alle forelesningene, men jeg skulle være forberedt, lese alt av pensum og naile alle eksamener.

Det begynte bra, noe som resulterte i en selvtillitsboost (jeg har alltid ønsket å være en smarting). Følelsen av å sitte forberedt på forelesning var som å gå i ett med faget. På fritiden kunne jeg slappe av og legge fra meg skolen. For en lykkerus! Jeg vet ikke når, men jeg antar at det bare gikk noen uker, før tiden kom trampende over meg i det den fnisende løp forbi. Jeg lette etter tiden lenge, prøvde å finne tilbake til den – men det var ikke noe sjans. 

Samme dag som jeg leverte siste eksamen, satt jeg med en ulmende følelse i kroppen, en følelse av at alt jeg visste – var at jeg intet visste. En følelse av å ha tapt den tredje verdenskrig fordi jeg kom for sent til kampen. Fordi jeg bare måtte se en episode til av den serien jeg ikke husker navnet på.

Det eneste jeg satt igjen med var en analogi av staten som urverk. Jeg undret på dette utsagnet, for hva nå, som det mekaniske urverket var byttet ut med et stort batteri? Urverkanalogien minnet meg om tiden. Den største feilen jeg hadde gjort dette semesteret, i tillegg til de syv andre semestrene. Jeg hadde ikke prioritert nok studietid.

Nok en gang hadde jeg gått i den samme fellen. Jeg hadde jo lært at tid er noe man ikke har nok av som student, uavhengig sene kvelder og Netflix and chips. Hvorfor føltes det som om jeg fortsatt ikke hadde skjønt dette?

Jeg lå med hodet på puten og tenkte tilbake. Det føltes som dagen derpå, hvor kleine minner plutselig dukker opp. «Jeg har mer enn nok tid» var setningen jeg hadde hørt meg selv si, helt opp til dagene før innlevering. Jeg vred meg i sengen mens setningen gikk på repeat.

Heldigvis, tok det ikke lang tid, før jeg innså en annen ting jeg fortsatt ikke hadde lært – og rose meg selv for alle kampene jeg hadde vunnet, hvor hardt jeg hadde kjempet, og alt jeg faktisk hadde lært. Og selv om et mangfold av denne lærdommen ikke ville vises på karakterene var de verdifull. Sier jeg til meg selv.

Kommentarer

kommentarer