I magen på beistet

Regissør Brian Duffields intense overlevelsesthriller er nydelig grotesk og klarer å trigge flere fobier man ikke skulle tro man hadde.

Hvorfor det? Mesteparten av filmen foregår inne i magen på en hval.

Ned i dypet

Handlingen begynner med at Jay, spilt av Austin Abrams, henter frem dykkerutstyret for å lete etter liket av sin avdøde far, spilt av stjerneskuespiller Josh Brolin.

Gjennom filmen dukker faren opp i minnene til Jay og vi får etablert et far-sønn forhold av de mer kompliserte.

Når Jay starter nedstigningen mot dypet, støter han på en blekksprut som er i ferd med å bli spist av en spermhval. Idet blekkspruten slukes, griper den tak i Jay og drar ham med seg inn i hvalen.

20 minutter inn i filmen har Jay klart å havne inni magen på en hval og herfra følger vi Jays kamp om overlevelse.

Klaustrofobisk

Duffield lykkes i å skape en ekkel klaustrofobisk atmosfære etter at de første nokså uinteressante 15 minuttene på land er unnagjort.

Jays første møte med sin nye blekksprutspisende venn begynner med et mørkt bilde av den endeløse avgrunnen, man hører ikke annet enn den nifse duren av havet.

Innsiden av hvalen er mørk og slimete, og det er noe skikkelig guffent med å se organene til hvalen i konstant bevegelse.

Selv inne i magen stopper ikke blekkspruten å angripe Jay. Og vi blir nødt til å se han kjempe for å ikke bli klort i hjel, før han i det hele tatt kan drømme om å komme seg til overflaten.

Den mørke, klamme formagen får det til å føles som om luften forsvinner fra kinosalen.

Ubehaget blir bare verre når Jay svelges ned i hovedmagen, hvor gul, etsende magesyre smelter huden hans ved den minste berøring.

I en tid hvor seere har blitt desensitivisert til vold og kvalme i media, klarer likevel Duffield å skape scener så intense og ekle at det får i gang nervesystemet.

Body horror med et påklistret familiedrama

Filmens svakeste side kommer fra fortellingen mellom far og sønn. Den er i seg selv veldig uinteressant, samtidig som den bremser filmens tempo.

Når Jay trenger en løsning, dukker minnet av den avdøde faren opp for å veilede han. Når håpet forsvinner, kommer både gode og dårlige minner, og det er tydelig at Jay har mye han skulle sagt til faren.

Siden filmen ikke bruker mer enn 15 minutter over vannet i starten, rekker vi ikke å bli godt kjent med verken Jay eller faren. Det blir derfor vanskelig å engasjere seg i forholdet deres.

Filmen er riktig nok en adapsjon av Daniel Kraus sin bok, hvor han trolig hadde mer plass til å bygge karakterer.

Filmens store metafor er at hvalen representerer farens usunne fascinasjon av havet, og nå er det sønnen som bokstavelig talt har blitt fanget i den.

Denne koblingen gjør verken filmen smartere eller mer rørende.

I filmen er det en fantastisk scene hvor hvalen drifter langsomt, nede i det mørke dypet. Her får rom til å puste, samtidig som man kjenner på hvor håpløs Jays situasjon er. Her er Duffield god og jeg skulle gjerne sett mer av dette.

I stedet avbrytes denne stillheten, av de utallige scenene hvor Jay mimrer tilbake til den «barske» faren sin som er oppgitt over sitt pinglete sønnen seg.

Om Duffield hadde turt å være særere, og stolt på det visuelle uttrykket sitt, kunne «Whalefall» blitt en body horror klassiker.