Småtam konsertopplevelse
Aurora avslutter festivaldagen på UKEN med stil, men dårlig lyd og et noe tamt publikum holder henne tilbake.
Publisert
Sist oppdatert
«Er det ikke deilig å ha telt?» spør Aurora et par låter ute i settet sitt på festivaldagen på UKEN. Og det er det. Det såkalte OBOS-teltet på Bergenhus festning er røykfylt, isolert og beskyttet for regnet, og før konsertstart koser de frammøtte seg med hoppeslott, beer pong og god, gammeldags festivalstemning.
Aurora er på sin side kanskje en litt uortodoks headliner på et arrangement som dette. Publikum er feststemte og virker klare for en avslutning det lukter skikkelig svidd av, noe Auroras svevende kunstpop muligens er noe uegnet for. Likevel stiger et høflig, middels kraftig hyl opp fra teltet i det artisten med band kommer inn på scenen, og publikum trekker langsomt nærmere.
Til å være en så liten og spinkel skikkelse har Aurora bemerkelsesverdig mye autoritet på scenen. Med sine berømte flagrende hender og nesten spastiske dansing er hun et naturlig midtpunkt. Her får hun også god hjelp fra et aldeles forrykende lysshow og en svær skjerm som nyttes til stor effekt. Et høydepunkt kommer i det skjermen viser et smått ubehagelig klipp av en edderkopp som spinner nettet sitt rundt en flue. Meget effektivt.
Bandet er tight, og framføringa, som alltid med Aurora, helt plettfri. Spesielt vokalharmoniene sender frysninger nedover ryggen. Likevel blir opplevelsen noe spolert av lydanlegget, som åpenbart er beregnet på mer dansbare artister, for bassen overdøver ordentlig og ødelegger et par ellers fine øyeblikk.
Første halvdel av settet tuter og går litt av seg selv, og alle som ikke sto helt nærmest scenen måtte finne seg i en del skravling, latter og beer pong. Et knippe nye låter, så vel som kjente og kjære hits som «Warrior» og «Runaway» kommer og går uten at steminga i teltet setter seg helt. Det virker som om dette merkes litt på bandet også, for selv den legendariske energien til Aurora virker litt tilbaketrukket.
Ikke før de tre siste låtene får Aurora hele publikum med seg, og responsen fra gulvet blir en helt annen. Med de velkjente «I Went Too Far» og «Running with the Wolves», avbrutt av den uutgitte «Animal», løftes endelig taket (teltduken?) og applausen går for første gang fra høflig til øredøvende. Da ekstranummeret «Conqueror» er ferdigspilt virker både Aurora og publikum fornøyde i det kvelden i OBOS-teltet er avsluttet.
Alt i alt leverer Aurora en konsert på det jevne. Bandet er samspilte og gjør ingen feil. Lysshowet og framføringa er nydelige, men konsertopplevelsen som helhet trekkes ned av litt tam stemning i starten og til tider regelrett grusom, basstung lyd.
