Anmeldelser
Gripende vagina-teater
«Vaginamonologene» er en sterk, vakker og morsom forestilling om et tema som selv i dag er tabu for mange.
Publisert
Sist oppdatert
«Vagina. Sånn, jeg sa det!» Slik åpner Studentteateret Immaturus sin oppsettelse av Eve Enslers teaterstykke, «Vaginamonologene». Scenen er kledd i hvit silke, og fem hvitkledde skikkelser står og fniser mens de ramser opp ord som vulva og pusekatt. Publikum blir informert om at det ordet, vagina altså, skal gjentas 126 ganger i løpet av stykket.
Skuespillet består av flere monologer, eller kanskje heller scener, som forteller forskjellige menneskers historier om alt fra voldtekt til menstruasjon til ulike former for orgasme-stønn.
Forfatterskikkelsen er den eneste gjennomgående karakteren i stykket, men rollefiguren hopper sporadisk mellom fem kvinnelige skuespillere, slik at når stykket er ferdig har alle spilt samme karakter minst én gang. Det slo meg umiddelbart som en litt merkelig avgjørelse. Og så skulle det jo være monologer, ikke sant?
Jo lengre jeg kom ut i stykket, jo klarere ble det for meg at dette ikke plaget meg overhodet. Narrativen flyter godt, og alle skuespillerne er karismatiske og overbevisende. Jeg hadde tenkt å plukke ut en favoritt, men alle fikk etter hvert såpass mange stjerner i margen hver at jeg ganske fort ga opp prosjektet helt.
Enkelte øyeblikk tar regelrett pusten fra meg, det være seg av latter, sorg eller sjokk. Andre, spesielt noen av de lettere, kortere sekvensene mellom monologene, blir til tider litt flate og repeterende. Spesiell heder må likevel gå til Stine R. Svellingens herlige tolkning av en gammel dame som motvillig beskriver sin første klumsete, sølete seksuelle opplevelse. Og til Oda Ramslands unge jente, Mille, som uttaler at «hvis dette var ei voldtekt, var det ei ganske deilig voldtekt». Og til… ja, dere skjønner tegninga.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke helt visste hva jeg gikk til da jeg tuslet inn i salen for å anmelde «Vaginamonologene». Er dette her min greie? Er jeg en gang i nærheten av målgruppa for stykket? Kommer dette til å gi mening for meg i det hele tatt? I etterkant kan jeg med glede meddele at Immaturus sin oppsetning er gripende, hjerteskjærende, varm, morsom, lærerik og akkurat passe klein. Enkelte av monologene sitter som spikra i minnet mitt ennå, og selv om noen øyeblikk sliter litt med å holde trykket oppe, er opplevelsen sett under ett særdeles sterk. Immaturus sin tolkning av «Vaginamonologene» kan altså anbefales på det varmeste, selv for kleine mannlige journalister.
Selv om denne anmeldelsen er av generalprøven, og vi ikke fikk et skikkelig inntrykk av hvordan publikum vil se ut, er det rimelig å anta at kvinnene vil være noe overrepresentert på et stykke som dette. Derfor går en spesiell anmodning ut til alle Bergens menn: Kom dere på vagina-teater!
