Hvis man ikke er perfekt, hva er man da?

Mange studenter omtaler seg som perfeksjonister, en opplevelse de fleste av oss kan føle på fra tid til annen. Perfeksjonismen kan være en styrke, mens andre ganger bidrar den bare til stress. Et klassisk eksempel er prokrastinering.

Man har så høye forventninger til eget arbeid at man vegrer seg for å begynne med det. Resultatet blir dessverre ofte ikke et godt stykke arbeid, men heller en litt for lang kveld foran tastaturet, med litt for høy puls. Kanskje blir man aldri fornøyd med egen innsats og øker kravene sine gang på gang.

Utenfra kan en perfeksjonist se ganske imponerende ut, de står på og gjør ting hele tiden. På innsiden derimot kan de se ganske annerledes ut. De har gjerne en mystisk driv som ikke lar en være fornøyd med noe som helst.

Perfeksjonisme ser ofte ut som et indre hamsterhjul bygget på endeløse og uoppnåelige mål. Når man endelig når målet man har satt seg, føles det bare ut som en selvfølge.

På et vis er perfeksjonisme egentlig bare en angst for å være vanlig. Er man bare gjennomsnittlig, er det lett å tro man ikke har noen verdi i det hele tatt. Dette gjør at man unngår situasjoner der mestring ikke kan garanteres. Man overbeviser seg selv til å tro at man alltid kunne prestert litt bedre, om man bare gadd å legge inn litt mer innsats.

Problemet er at det å være vanlig også er et veldig subjektivt begrep. Man går da rundt og engster seg for å være noe som er vanskelig å definere. Uten angsten for å være vanlig ville man mest sannsynlig bare opplevd at man er god nok.

Det sier seg selv at en perfeksjonist streber etter å oppnå perfeksjon. Men altså, hva er egentlig det? Man kan ikke akkurat strekke seg inn i Platons idérike og fiske ut den perfekte A-besvarelsen. Det er synd å måtte si det, men perfeksjon finnes nok ikke. I beste fall er det et veldig subjektivt begrep hvor én person sin «perfekt» vil være en annen persons verste utfall.

Hvis det ikke egentlig er mulig å oppnå perfeksjon, hvorfor streber man sånn etter det? Her er det nok like mange forskjellige svar som det finnes perfeksjonister, men felles for mange er nok at det blir et spørsmål om verdi. Oppnår man perfeksjon, er det ingen som kan si at du eller livet du lever ikke har noe verdi. Derfor blir det viktig for en perfeksjonist å gjøre sitt ytterste for å nå målene sine, og for sikkerhets skyld øke kravene når målene oppnås.

I grunn er perfeksjonisme en form for ansvarsfraskrivelse. Uansett hva en perfeksjonist gjør, vil de alltid kunne lene seg tilbake på at de ikke er helt fornøyd. Med andre ord kan man som perfeksjonist alltid ha en behagelig emosjonell avstand til arbeidet sitt. Noe som beskytter en fra kritikk, og de vonde følelsene som kommer av det. I eksempelet med prokrastinering er det ofte dette som skjer. Ulempen er at man aldri helt kan føle på glede og stolthet over det man har gjort, men det er vel en pris verdt å betale.

Perfeksjonisme kan drive folk til bedre resultater, men kostnaden blir ofte at man sliter seg ut. I så fall driver perfeksjonisten seg til grunne i frykt for å være vanlig, og for å unnslippe å faktisk ta ansvar for egne handlinger.

Så hva kan man egentlig gjøre med dette?

Vi foreslår at man begynner med litt god gammeldags selvransakelse. For det er vanskelig å endre på noe du egentlig ikke helt forstår hvorfor du holder på med i utgangspunktet. Her kommer «pros & cons»-listen inn. La oss si at perfeksjonisme og «å være vanlig» er to motpoler. Tenk gjennom hva som er fordelene og ulempene med begge to.

Her er det viktig å være ærlig med seg selv. For ja, det finnes mange ulemper med å være perfeksjonist, men det er jammen mange fordeler også. Det er jo en grunn for at man holder på som man gjør. Samme med å skulle være vanlig. Det høres kanskje fint ut å oppleve seg selv som god nok, men det er nok grunner som hinder deg i det.

Da gjenstår det bare å si lykke til, og at denne teksten hadde blitt mye bedre om vi hadde litt mer tid.