Kjemiprofessoren som skrev fantasyroman på studenthybelen

Alexander Sandtorv møtte Laura for første gang da han var 22 år. Året var 2009, og han studerte til en doktorgrad i kjemi ved Universitetet i Bergen (UiB) mens han bodde på Fantoft.

Da Laura kom til Alexander sto hun inne i en fjellsprekk. Rundt henne var fjellet formet som hender.

Gradvis begynte Laura og Alexander å snakke sammen, selv om han var klar over at Laura ikke eksisterte i virkeligheten. Hun fortalte at barnet hennes var forsvunnet, og slik var idéen om «Profetien om Laura» skapt. Alexander bestemte seg for å skrive hennes historie.

Åtte år senere

Det er en varm vårdag i Bergen. Ute skinner solen, og Godt Brød på Muséplassen er fylt med folk. Alexander bor i USA og er forsker i kjemi til vanlig, men i dag er han tilbake i Norge for å fortelle om boken sin. Tilbake i byen der eventyret startet. Han kjøper seg noe å spise, og setter seg ned. Han legger den ferdige boken foran seg på bordet. Historien om Laura er ferdig, og i mars kom boken ut.

«Profetien om Laura» er blitt til virkelighet.

– Idéer kommer ofte til meg i form av personer, og jeg får en veldig sterk formening om personen. Da Laura kom var hun veldig mystisk for meg, sier forfatteren.

Åtte år er gått siden han først fikk idéen om kvinnen som mister barnet sitt.

Mannen som til vanlig er naturviter forteller om sin kreative side. Han er utradisjonell, også når det gjelder hvordan idéer blir til. Lite er A4 ved denne mannen.

– Jeg forstår ikke alltid hva det dreier seg om – for det kommer i blikk og fragmenter, og jeg forstår ikke alltid hva historien er, eller hvem de er. Da lever jeg med dem, også kommer og går de som de vil. Plutselig vet jeg hvem de er.

Det er vanskelig å forklare, synes han.

– Det føles litt uverdig å sette ord på det, det er veldig intimt. Jeg vet jo at dette ikke finnes. Vi som er forfattere er jo ofte ekstremt empatiske, og det er jo en av de fine tingene – vi kan være i noen andres hud og føle det de har følt.

Gråt på Bybanen

Det er en lang prosess å skrive bok, og da en vanskelig scene endelig falt på plass, ble Alexander overveldet av følelser. Han forteller at han er svært emosjonell, og at han følte på de samme følelsene som Laura opplevde i scenen.

– Da jeg endelig fikk tak på det klikket det helt på plass, og jeg følte det som karakteren følte. Det var en blanding av sorg, sinne, frustrasjon, skam og hat – og alle tingene veltet opp og måtte ut.

– Jeg satt i en fireseter på Bybanen, ingen satt på andre siden, og jeg lente meg mot ruten mens tårene trillet nedover ansiktet mens jeg hulket. Det føltes veldig uverdig.

Fra helvete til himmel på Sotra

I boken har Alexander brukt erfaringer fra sitt eget liv. På ungdomsskolen ble han mobbet, og livet handlet mye om å overleve. Mørket han opplevde har han tatt med seg inn i fantasyromanen. På mange måter er boken en historie om Alexanders indre reise, hvor han har prøvd å forstå hva som skjedde i hans egen ungdomstid forteller han.

– Det er en ekstremt mørk og dyster bok, og en del av det mørket jeg har opplevd selv har vært en motivasjon for boken.

Alexander tror han var utsatt for mobbing fordi han var unik og annerledes enn de andre. De vonde opplevelsene fra ungdomsskolen tok han med seg da han begynte på videregående, og selvtilliten var lav.

Alexander trodde ikke at noen likte ham.

– Da jeg begynte på videregående var jeg et vrak, jeg hadde mistet kontakten med alt sosialt. Om folk snakket til meg trodde jeg det var fordi de ønsket å le av meg etterpå – noe som viste seg å ikke være tilfellet. Deretter begynte jeg å få venner, noe som var helt merkelig for meg. Jeg husker at tanken om at «nå har jeg venner» var helt absurd for meg.  

Mørket Alexander hadde i bagasjen da han begynte på ungdomsskolen har vært med på å forme historien om Laura. Mobberne kom inn under Alexanders hud, og virkeligheten ble preget av troen på at mobbernes påstander var sanne.

– Jeg ble mobbet over veldig lang tid, og når det har pågått lenge nok, begynner man til slutt å tro at de tingene man blir fortalt er sant. Dette skjer også med Laura i boken.

Siste kapittel er skrevet

Underveis i bokprosjektet har forfatteren brukt mellom 100 og 200 norske ungdommer som testlesere for å forsikre seg om at boken var god nok.

– Når jeg var ute hos forlagene fikk jeg enten standard avslag, eller tilbakemeldinger som var vanskelige å forstå. Istedenfor å sitte og gruble på tilbakemeldingene, bestemte jeg meg for å spørre ungdom. De er ofte dønn ærlige.

Nå er boken utgitt på Umbrella forlag, og siste kapittel i historien om Laura er skrevet. Det blir ikke flere historier om jenta Alexander møtte for første gang mens han bodde på Fantoft.