Det er ikke lenger mulig å bare være fulltidsstudent

Som fulltidsstudent er det forventet at man skal ha en arbeidsmengde på 40 timer i uken, samtidig som man ser at husleien og matprisene øker. Likevel henger ikke studiestøtten med i samme tempo. Resultatet av dette er at studentene får mindre tid til studiene, selv om systemet forventer det av dem. Jobb ved siden av studiet er ikke noe studenter har lyst til, men noe de må. 

Jeg er ferdig med andre året på bachelor i sammenliknende politikk og er nyhetsjournalist for Studvest. Dette er to svært tidkrevende roller som sammen burde vært mer enn nok. Dessverre betaler ingen av dem husleien, derfor blir det nødvendig med en tredje rolle som deltidsansatt.

Deltidsjobb er ikke noe jeg har valgt fordi jeg ville ha ekstra lommepenger. Det er  noe jeg måtte gjøre fordi boutgiftene i en storby som Bergen tar mesteparten av det Lånekassen gir. Det resterende som er igjen skal brukes til mat, transport, klær, uforutsette utgifter og et minimum av sosialt liv. 

Dyrtiden de siste årene har gjort økonomien enda trangere. Prisene på grunnleggende ting som dagligvarer, strøm og husleie har steget jevnt og trutt, mens økningen på studiestøtten er knapt merkbar. Mange studenter jeg kjenner må leve på billig mat, slik som nudler og havregryn den siste uken før studiestøtten kommer.

Å kombinere jobb og studier høres fint ut på papiret. Man får god erfaring, man lærer å strukturere hverdagen din og man bygger framtiden din. Men det er en annen side man ofte ikke snakker om. Nemlig det at mange studenter føler seg utslitt. Etter en lang dag på bibiloteket i eksamensperioden, vekkes ikke livsgleden når deltidsjobben kaller. For det er ikke sånn at studenter slutter å leve selv om det er eksamensperiode.

Mange studenter blir avhengige av den ekstra inntekten på siden. Det er ikke bare dårlig for studentene selv, men det kan ha en direkte påvirkning på utdanningsinstitusjonens kvalitet. Når mange studenter må prioritere jobb over studiet, kan dette svekke kvaliteten til akademia. Samtidig føler mange studenter stress til å prestere, noe som blir ekstra vanskelig når man heller må jobbe enn å lese pensum. 

På mange måter er det et paradoks i selve utdanningssystemet. Arbeidslivet forventer at man som student skal ha jobberfaring når man går ut fra studiet. Universitetet forventer at du skal være til stede og engasjert, og samtidig får man ikke tilstrekkelig med pengestøtte for å dekke grunnleggende behov. 

Jeg mener ikke at studenter skal skjermes fra alt ansvar, eller at det å jobbe ved siden av studiet er feil. Poenget er at det å jobbe er i dag ikke et valg for veldig mange studenter. En studiehverdag der man kan fokusere på å lære uten å bekymre seg for om man har råd til husleie eller mat burde være standarden. 

Hvis vi skal ta høyere utdanning på alvor, er det også viktig at vi tar studentøkonomien på alvor. Studenter trenger denne rammen for å kunne prestere på sitt studium. Jobb ved siden av studiet burde være et valg, ikke tvang. Vi trenger derfor en studiestøtte som faktisk gjenspeiler virkeligheten i dag, og ikke hvordan det var for ti år siden.