Forbereder seg til et intenst og voldsomt stykke

Døren leder inn til et helt vanlig klasserom med fargerike skolegardiner og lys som gjør at ingenting kan skjules. 

Den tette luften møter deg før du er over dørstokken. Det er helt stille og de ukomfortable, enkle stolene og pultene er ryddet vekk. Nå står de stuet bort langs veggene, og etterlater en tom plass på gulvet. 

Midt i rommet utspiller det seg et overgrep.

Når offeret har makta

«Veps», stykket studentteateret Immaturus setter opp har premiere om en knapp uke på Det Akademiske Kvarter, og spilles fram til 18. november. Det ble skrevet av William Mastrosimone i 1982 med orginaltittel «Extremities», og handler om en voldtekt der makten snur.

Det finpusses på en intens og voldsom scene. Følelsen av stress er fraværende.

Det er mye å konsentrere seg om. Manus skal pugges og scener skal huskes. Skuespillerne bøtter innpå med kaffe og Redbull i håp om å få nok energi til dagens øving. 

Det trengs.

Man vil helst se bort

– Er dere klar for dette? Har dere fått trigger warning? spør skuespiller Natalie Rodrigues og ser mot Studvests utsendte.

Oppvarmingen var full av latter og småprat. Et nikk bekrefter at de kan starte. Få sekunder etter er det musestille i rommet, og smilet i fjeset på hovedskuespillerne Christopher Røine og Natalie Rodrigues er borte. Alvoret har tatt over. 

Kort tid senere forgriper den mannlige karakteren seg på Madelen.

Han stryker henne og kommanderer henne til å beføle ham. Stillheten er til å ta og føle på når han fører hånden hennes nedover, mens han kysser henne intenst. 

Blikkene i rommet vil helst se bort og over på de fargerike gardinene. Alt annet enn det som utspilles. Kroppene sitter i ro på de ubehagelige stolene. 

En følelse av at man må sitte i ro, slik at de andre ikke ser hvor ukomfortable det er å se et overgrep.

En medskuespiller, som har sett scenen flere ganger, snur seg vekk fra det intense skuespillet. En hånd dekker for synet mot det som blir utspilt. 

En latter bryter ut fra regissøren i hjørnet

– Jeg reagerer med å le, som du kanskje merker, fordi det er så ubehagelig. Personlig synes jeg at det er forferdelig å se på, forteller Ermesjø i etterkant.

Røine synes det er krevende å spille en slik rolle, spesielt når motspilleren lar tårene renne om nødvendig. Vanligvis spiller han snille roller, men denne gangen er rollen brutal. 

– I begynnelsen slet jeg litt med å sove, fordi jeg var redd for å tråkke over grenser. Hva er greit og ikke, spør Røine.

– Jeg føler jeg er god på å distansere meg fra karakteren, og det som skjer. Så det oppleves ikke like galt som det ser ut som, sier Rodrigues og smiler vennlig til sin medskuespiller.

– Her inne er vi skuespillere, men når jeg går ut av rommet er jeg meg selv, sier Rodrigues.

Avhengig av et trygt miljø

Regissør Ermesjø følger opp med ukentlig samtaler for å vite hvordan skuespillerne har det. Spillkvelder, hyttetur og nettspillet Mario kart er aktiviteter gjengen koser seg med for å bli godt kjent og for å skape god stemning utenfor scenen. 

– Uten disse møtene ville det vært mer utrygt. Det er lettere å ta i når man kjenner hverandre og vet hvor grensen går, sier Røine. 

Regissøren håper stykket vil gi publikum rom for refleksjon. Forestillingen gir ingen føringer på hva publikum skal tenke eller føle.

– Jeg synes det er viktig at vi setter opp dette stykket i et studentmiljø. Det er veldig relevant å snakke om alvorlige temaer, som overgrep.

Det er den delen av livet der man må stå på egne ben. Med ett er man selvstendig og flyttet hjemmefra, fra det trygge. 

– Da kan det skje utrygge ting, sier Ermesjø.

Regissøren er imponert over hva skuespillerne har fått til. Det virker ikke som at stress påvirker regissøren, i alle fall ikke ennå. 

– Om du stiller spørsmålet om noen dager, kan det være jeg svarer noe annet. 

Les også: Gabriel Goujon fikk filmen sin på Biff på første forsøk.