Menneskets beste venn, min verste fiende

– Den er så snill!

– Det er bare en valp!

– Den bare bjeffer litt!

En hundeeier har alltid en unnskyldning på lur. Og aldri forståelse for at noen kan være redde for deres beste venn.

For den er jo så snill.

Men det er ikke den første tanken som slår meg når den glefser mot meg på fortauet, og nærmest går til angrep på meg.

Jeg er nemlig redd for hunder. En frykt som sjeldent blir akseptert. I alle fall ikke av hundeeiere.

Det å ikke elske hunder er omtrent like kontroversielt som å elske banansjokoladen i Twistposen.

Straks det kommer en hund inn i et rom strømmer alle bort til den, og oppfører seg som om en kjendis har kommet på besøk. De skal ta bilder av den og klemme den. 

Jeg får panikk og løper andre veien. 

Sur blir jeg også.

Fordi alle forventer at jeg skal digge den firbeinte (u)vennen som kommer på besøk.

Og fordi jeg ikke får lov til å være redd for dyret som kan bite, bjeffe og hoppe på meg. 

Hundebjeffing borer seg langt inn i sjelen min, og må være en av de verste lydene som finnes. Glem lyden av negler mot en tavle. Hundebjeff topper listen.

Hundeklapping på campus har de siste årene blitt et virkemiddel for å redusere eksamensstress. 

For meg har det motsatt effekt.

Misforstå meg rett. Det er helt greit at du vil ha en hund som kjæledyr, og elsker den over alt i verden. 

Bare ikke forvent at alle er like glad i den som deg.

Andre dyreeiere holder krabatene stort sett innenfor hjemmets fire vegger. Der de hører hjemme. 

Disse dyreeierne har skjønt at det å ha dyr ikke trenger å gå utover alle andre.

Jeg slipper ikke alt jeg har i hendene for å klappe en fremmed hund på gaten, og jeg setter meg lengst unna hunder på bussen. 

Og det må være greit. For det er ikke jeg som har valgt å ha hund. 

Det er deg.