Frustrert over norsk klimapolitikk 

– Det er veldig frustrerende å følge klimaforhandlingene. Samtalene reflekterer på en måte ikke den virkeligheten vi lever i. 

24-åringen fra Tjølling i Larvik er i Bergen for å delta på klimafestivalen Varmere Våtere Villere. I november var hun en av Norges to ungdomsdelegater på FNs klimatoppmøte i Dubai. Angeltveit kom hjem med litt mer frustrasjon enn da hun dro.

– Jeg er litt mindre optimistisk til at noen bare skal løse klimakrisen for oss et annet sted, at FN løser det, eller at vi bare fikser det på klimatoppmøtene, sier Angeltveit. 

Hun mener at nasjonale myndigheter må ta større ansvar. Og Norge er ikke et unntak.

Oppgitt over politikerne 

– Det at man skriver på et papir at "nå vil vi ikke bruke fossile brensler" betyr jo ikke noe i seg selv. Det betyr bare noe hvis landene følger det opp. Der er Norge ganske dårlig, egentlig, sier Angeltveit.

Angeltveit viser til at Storbritannia har kuttet 53 prosent av sine utslipp siden 1990 og nå har et karbonutslipp på samme nivå som i 1879. I samme periode har Norge kuttet omtrent 4,6 prosent av sine utslipp. 

Landene som deltok på klimatoppmøtet anerkjente FNs klimapanels konklusjon som at utslippene må nå toppen allerede i 2025 hvis det skal være mulig å begrense global oppvarming til 1,5 grader. Selv om statslederne ble enige om mye, beskriver Angeltveit forhandlingene som noe dobbeltmoralske.

– Samme dag som man ble enig som klimaavtalen ble signert i Dubai, går olje- og energiministeren ut og sier at det ikke vil ha noe å si for Norge og norsk oljepolitikk. Hva er signaturen verdt dersom vi ikke har tenkt å gjøre noe med det? 

Angeltveit blir frustrert over at de norske politikerne ikke engang vil lage en plan for utfasing av fossil energi. 

– Har du fått svekket tillit til politikerne etter å deltatt i forhandlingene selv? 

– Ja, men jeg tror det har like mye med at jeg har vært i klimaforhandlingene, som at jeg har blitt eldre. 

Da hun diskuterte med politikerne som tenåring, satt Angeltveit med en følelse av at hun ble lyttet til og at argumentene hennes kunne føre til endring. Senere har hun innsett at det ikke var helt sånn det fungerte.

– Politikerne sa liksom “Det er et godt poeng, det skal vi ordne”, men det skjedde jo ingenting, sier hun. 

– Så på den måten har jeg fått svekket tillit til politikerne. De sier at de er enig i det vi sier, men politikken deres implementerer noe helt annet. 

Aktivist i ung alder 

Hvordan har det seg at en ganske alminnelig 24-åring, med en bachelor i internasjonale studier, havner i samme rom som verdens toppledere for å diskutere løsningen på klimakrisen? 

Allerede som 14-åring forstod Angeltveit betydningen av å drive med politisk påvirkning. Det startet med at mormoren meldte henne inn i Natur og Ungdom. Sammen med andre ungdommer gikk hun i demonstrasjoner, skrev leserinnlegg og skapte debatt lokalt. 

– Det var først da jeg skjønte hvordan et demokrati fungerer, forteller hun, og legger til: 

– Jeg hadde ikke tenkt over at man faktisk kunne snakke med politikerne. Det var liksom bare noen folk som bestemte noe, og så ble det sånn. 

Å oppleve å få gjennomslag på klimaaksjonene, ga henne en ekstra boost til å fortsette å kjempe. 

– Hvordan var det for deg, som ung student, å ta del i forhandlingene på klimatoppmøtet?

– Det var veldig gøy å være så tett på det som skjedde! Jeg fikk delta i lukkede forhandlingsmøter og snakke med eksperter som har jobbet med disse prosessene i mange tiår. Samtidig er det utrolig utmattende og slitsomt, fordi man har en så sterk "nå eller aldri" -følelse. 

Under forhandlingene var det ikke uvanlig for Angeltveit å støte på kjendis eller to. 

– Jeg så masse internasjonale kjendiser. Plutselig stod jeg i samme rom som John Kerry, og David Attenborough så jeg kjøre i en liten golfkart i Dubai. 

Statsministeren og klima- og miljøministeren har hun også deltatt i flere forhandlingsmøter med. Særlig utenriksminister Espen Barth Eide fikk hun tett kontakt med

– Han kunne for eksempel sende melding og være sånn “nå må du få med deg dette her” eller “nå har jeg ti minutter hvor vi kan møtes, så kan du oppdatere meg på hva som skjer”. Så han satt mye med oss ungdomsaktivister.

I dag har Angeltveit fått sin første «voksenjobb» som klimarådgiver i Kirkens Nødhjelp. Arbeidshverdagen innebærer at hun får lov til å jobbe med det hun brenner for aller mest: klima og politikk. 

– Kirkens Nødhjelp er en bistandsorganisasjon som er ment for å hjelpe de aller fattigste og mest sårbare i verden. De er til stede når Somalia opplever tørke og Pakistan opplever flom. Og det er jo nettopp derfor jeg jobber med klimapolitikk, fordi det handler om livene til mennesker både i Norge og resten av verden. 

 Det er på en måte min jobb som aktivist å ha håp for fremtiden, for å vise at vi ikke har gitt opp. 

Er alt håpet ute?

Selv om Angeltveit er skuffet over klimapolitikken, har hun fortsatt tro på at endring er mulig. 

– Den utviklingen som har skjedd fra jeg var på klimaforhandlingene for første gang i 2018 til i år, er kjempestor. Samtalen er en helt annen. Selv om det er enormt mye som gjenstår, har man kommet veldig, veldig langt. 

Angeltveit tror det å få et bevisst forhold til forbruk og tenke mer fellesskap, vil være avgjørende for å redde klimaet. 

– Det er essensielt å ikke bare tenke «hva har jeg råd til i dag» men hva har samfunnet som helhet ressursmessig råd til. Man må forsøke å tilpasse seg det grønne skiftet. Fly mindre, spise mindre kjøtt, og ta kollektivt, mener hun. – Også tror jeg det viktigste man kan gjøre er å engasjere seg.

– Så du ser lys i enden av tunnelen? 

– Ja, det gjør jeg. Det er på en måte min jobb som aktivist å ha håp for fremtiden, for å vise at vi ikke har gitt opp.